Don Airey «Live In Hamburg»
e-a-r

Da Don Airey slapp sitt foreløpig siste studioalbum, «One Of A Kind», kom CD-en med en bonusdisk bestående av fire livelåter innspilt våren 2017, og nå er denne konserten ute i sin helhet som «Live In Hamburg». Det betyr at vi på mange måter får et godt overblikk over supertangentist Aireys karriere, der mannen presenterer låter fra blant andre Gary Moore, Colosseum II, Rainbow, og selvfølgelig Deep Purple.

Når det kommer til sistnevnte handler det om klassikere Airey selv opprinnelig ikke var involvert i, men derimot låter han i hovedsak har spilt live i bortimot 20 år. Man savner på sin side noe fra Ozzy Osbourne, men det er vel sånn at det ikke er plass til alt i et 100-minutters sett.

Det åpner med en relativt orgelbasert versjon av Gary Moores «Nuclear Attack», og vi snakker da altså om materiale der Don la de originale tangentspora. Det låter bra, med Nazareth-vokalist Carl Sentance bak mikrofonen. Gitaren trakteres av Simon McBride, som selvfølgelig har særdeles store sko å fylle, men som kommer mer enn godkjent ut av det hele.

Trommis Jon Finnigan hamrer i gang «Pictures Of Home» på godt vis, mens Airey og McBride videre konkurrerer om oppmerksomheten. Det hentes også frem noen låter fra Dons soloplater, og «Shooting Star» og «Lost Boys» sitter bra mellom det ellers ultraklassiske repertoaret, og hovedpersonen får vist seg godt frem.

Det handler da også mye om Deep Purple-type orgeltraktering, men i Rainbows «I Surrender» er det også en del piano. «Still Got The Blues» er riktig god, men det er klart at dette også blir et coverband, men da et coverband av aller beste sort.

På det litt mer eksperimentelle plan finner vi Colosseum IIs «Desperado», og sånn sett er dette utskuddet med på å understreke at det har vært en viss musikalsk variasjon i løpet av Aireys karriere. Det svinges også innom Whitesnakes «Is This Love», men uten at dette helt kler Sentance.

Det er uansett Rainbow- og Deep Purple-materialet som dominerer konserten, og det betyr gode versjoner av blant andre «All Night Long», «Since You Been Gone» og «Black Night». «Child In Time» – som aldri har stått på repertoaret under Aireys tid med Deep Purple – hentes også frem, med greit hell. Some livealbum er uansett «Live In Hamburg» helhetlig veldig bra, og bør falle i smak hos fans av klassisk rock.

Jan Dahle