Ricky Warwick «When Life Was Hard And Fast»
Nuclear Blast

Ricky Warwick skulle være kjent for mang en hardrocker der ute etter et langt liv i front for The Almighty og Black Star Riders, men nordiren har også passert et halvt dusin soloutgivelser. Nå er mannen ute med «When Life Was Hard And Fast».

Det er rimelig streit rock som åpenbarer seg når Warwick åpner ballet med albumets tittelspor, og vokalen og melodibruk er av det velkjente slaget. Sånn sett er dette akkurat hva man forventer fra denne kanten. Samtidig byr Joe Elliott på kor, mens gitarsoloen er melodisk og fin.

Når det gjelder gjester dukker Thunder-gitarist Luke Morley opp i den riktig gode midtempo «You Don’t Love Me», mens tidligere Duran Duran-gitarist Andy Taylor svinger innom for å legge rock’n roll-solo på den melodiske «I’d Rather Be Hit». Videre er Guns N’ Roses-tangentist Dizzy Reed med på noen spor, mens Warwicks hovedsamarbeidspartner på albumet er gitarist, komponist og medprodusent Keith Nelson (tidligere Buckcherry). Dette resulterer blant annet i gode rockere som «Fighting Heart», den småaggressive «You’re My Rock’n Roll», og det litt roligere i «I Don’t Feel At Home».

Underveis låner Ricky også Mink DeVilles «Gunslinger», og gjør en ganske tøff versjon av denne 44 år gamle låta. Enda heftigere blir det så når Warwick øker intensitetsnivået med «Never Corner A Rat», der vi befinner oss i punk-landskapet. Når det følges på med den akustiske visa «Time Don’t Seem To Matter» har Warwick gapt over det meste vi kjenner ham for, fra rett i trynet hard rock til det neddempa. Resultatet er ei god plate, selv om det ikke Ricky Warwick på sitt aller beste.

Om du velger dobbelversjonen av «When Life Was Hard And Fast» får du med bonusalbumet «Stairwell Troubadour» – opprinnelig sluppet i 2015 – der mannen i hovedsak gjør akustiske covre av så forskjellig materiale som «You Spin Me Round (Like A Record)» (Dead Or Alive), «Oops!… I Did It Again» (Britney Spears), «Cocaine Blues» (Johnny Cash), «I Don’t Want To Grow Up» (Ramones), «Wrathchild» (Iron Maiden), og et tilbakeblikk til The Almighty i form av «Jesus Loves You… But I Don’t». Dette er ei trivelig skive, som absolutt gjør det verdt å investere i den doble CD-en.

Jan Dahle