Whitesnake «The BLUES Album»
Rhino

Whitesnake er fremme ved siste ledd i «Red, White & Blues»-trilogien, «The BLUES Album», hvilket vil si at det etter rockelåtene og kjærlighetsvisene nå er tid for de blå tonene. Det å skulle dekke denne musikalske siden ved bandet uten å putte på noe eldre materiale enn fra 1984s «Slide It In» fremstår nok noe underlig, men mye god musikk er det likevel her.

Som på de foregående utgivelsene er alt materialet remiksa, men det er ingen tidligere uutgitte låter her. Sånn sett er det selvfølgelig en vurderingssak hvor interessant det blir, men remiksene låter utvilsomt bra der det innledes med «Steal Your Heart Away» fra 2011s «Forevermore» og avsluttes med «Crying In The Rain» fra det kommersielle storåret 1987. Underveis kan man også glede seg over mye glimrende gitartraktering fra blant andre Doug Aldrich, John Sykes, Vivian Campbell og Adrian Vandenberg.

Vi snakker altså i hovedsak ikke om den mer fintfølende bluesen fra bandets tidligere dager, men den mer rett i trynet rockebluesen fra Whitesnakes senere utgivelser. Dermed bys det blant annet på låter som «Good To Be Bad», «Lay Down Your Love» og «If You Want Me» fra dette årtusenet. I tillegg hentes «River Song» frem fra Coverdales litt mer neddempa «Into The Light»-album.

«Slow An’ Easy» er det eldste sporet, og denne «Slide It In»-godbiten er stadig like fenomenal. Også 1987-materialet står seg sterkt, der «Give Me All Your Love» blir en topp på «The BLUES Album», mens «Looking For Love» for noen kanskje er ei glemt perle. Den litt seigere bluesen dukker så opp i form av «Restless Heart»-sporet «Take Me Back Again». «Woman Trouble Blues» byr så på akustiske innslag, og «Too Many Hearts» er en glimrende ballade fra samme album.

Igjen har David Coverdale og Whitesnake kommet opp med et godt samlealbum, og «Red, White & Blues» serien gir som en helhet et godt innblikk i Coverdale-historien fra 1984 og frem til i dag. Det er da også ved å lytte til alle tre platene du får den beste opplevelsen.

Jan Dahle