En slange på egenhånd


Joel Hoekstra’s 13 «Running Games»
Frontiers

Whitesnake- og tidligere Night Ranger-gitarist Joel Hoekstra er ute med sitt andre album under monikeren Joel Hoekstra’s 13, og med seg på plata har han velkjente navn som Russell Allen, Vinny Appice, Tony Franklin og Lenny Castro. Musikalsk handler det så selvfølgelig om melodiøs rock.

Hoekstra riffer plata heftig i gang med «Finish Line», mens Symphony X-vokalist Russell Allen som alltid byr på solid stemmebruk. Derek Sherinian krydrer lydbildet med sine tangenter, samtidig som uttrykket er småhardt i kantene. Melodimessig fungerer dette også, og dermed er standarden satt for «Running Games».

Det blir naturligvis mye gitarer på plata, men ikke overdrevent mye, der det i hovedsak er låtene det handler om. Melodibruken er sterk i «I’m Gonna Lose It», «Cried Enough For You» er tøff i uttrykket, og groovet er bra i den riktig gode «Hard To Say Goodbye» og den mer temposterke «Lonely Days». «How Do You» roer det på sin side litt ned, mens «Fantasy» er ren gitarbasert hardrock.

Bassist Tony Franklin fyller inn mellom Joels riff i «Heart Attack», og som ellers på skiva er gitarene rimelig rett i trynet, men de gir altså plass til andre instrumenter. Dette resulterer i blant annet tangentsolo i nevnte spor, hvilket er en avveksling til Hoekstras gitarbriljering. I «Take What’s Mine» blir det så en liten duell mellom disse soloinstrumentene, før albumets neddempa tittelspor setter punktum for ei plate som er hakket sterkere enn forgjengeren.

Jan Dahle

En slange på egenhånd