Ellefson «No Cover»
e-a-r

Megadeth-bassist David Ellefson er ute med sitt eget band, Ellefson, og på «No Cover» har han spilt inn 18 coverlåter. Mannen har også fått med seg en ikke ubetydelig gjeng med gjester når band som Judas Priest, Motörhead, AC/DC, Cheap Trick og Queen skal tolkes.

Judas Priests «Freewheel Burning» er først ut, og vokalmessig er dette råere enn originalen, mens tempo og energinivå er mer velkjent. Gus G gjester på gitarsiden, og det er i det hele tatt mye gitarer som slår mot lytteren her. Dette fungerer, men vokalen gjør seg ikke like godt i Twisted Sisters «Tear It Loose», der Eddie Ojeda for øvrig er blant gjestene. Doro Pesch kommer på sin side ikke til sin rett i Motörheads «Love Me Like A Reptile», mens Queens «Sheer Heart Attack» ikke fungerer videre godt.

Det er et visst spenn over låtmaterialet, der det dukker opp så forskjellig stoff som Dead Kennedys’ «Holiday In Cambodia», Bachman-Turner Overdrives «Not Fragile», W.A.S.P.s «L.O.V.E. Machine», Sweets «Sweet F.A.» og Kiss’ «Beth». Sistnevnte er helt nede på piano- og strykernivå, mens også Billy Idols «Rebel Yell» ligger overraskende nær originalen, keyboardbruken inkludert, selvfølgelig med unntak av stemmen og litt mer tyngde.

Gitaristene på plata er mange, og vi finner Ron «Bumblefoot» Thal i blant andre AC/DCs «Riff Raff» – der Jason McMaster tilfører en mer sleazy vokal – mens Teslas Frank Hannon dukker opp i en relativt hardtslående utgave av Def Leppards «Wasted». I stor grad er i det hele tatt Ellefsons innspillinger noe mer hardtslående enn originalene, men når Fights «Nailed To The Gun» hentes frem makter ikke bassisten og hans menn å matche intensitetsnivået.

Al Jourgensens vokal i Cheap Tricks «Auf Wiedersehen» er selvfølgelig i stor kontrast til originalen, samtidig som er det er interessant driv i denne versjonen. «Love Hurts» – som vi antar David har henta fra Nazareth – er fortsatt en ballade, som i stor grad følger den velkjente malen. Litt mer utenom det mest opplagte beveger Ellefson seg så når Krokus’ «Eat The Rich» og Fastways «Say What You Will» – med Mark Slaughter på vokal – står på programmet.

Jimmy DeGrasso hamrer i gang Ozzy Osbournes «Over The Mountain» på velkjent vis, mens Andrew Freeman synger godt og Bumblefoot trår til med heftige gitarer. «No Cover» byr på en del slike konstellasjoner, som på sin måte kan være interessante nok. Igjen befinner Ellefson seg relativt nær originalen, men som på mye av plata ellers bys det gjerne på litt tøffere trommespill enn vi er vant til på disse låtene.

Alt i alt fungerer «No Cover» som det den er, ei coverplate for moro skyld, men hvor mye du kommer til å spille den er kanskje et annet spørsmål. Vi har jo uansett opplevd David Ellefson med høy underholdningsfaktor og coverlåter i Hail!, og Ellefson kan fort bli noe av det samme på scenene rundt omkring, der dette materialet garantert skaper høy partyfaktor.

Jan Dahle