Orianthi «O»
Frontiers

Tidligere Michael Jackson- og Alice Cooper-gitarist Orianthi er tilbake på egenhånd etter samarbeidet med Richie Sambora i RSO, og dama byr på et relativt moderne uttrykk på «O». Samtidig er hun også allsidig, og med det blir dette ei spennende plate.

Orianthi åpner «Contagious» med et riff og et driv som drar tankene litt mot Rob Zombie, men samtidig legger dama inn melodiske og luftige vers. Hun kan da også både spille gitar og synge, samtidig som Evan Frederiksen står for trommer og bass. Dette låter ganske så tøft.

Det tunge og tøffe preget fortsetter i «Sinners Hymn», og dette handler da også om låter, og ikke kun en gitarist som skal vise hva hun er god for på seksstrengeren. Et lettere uttrykk åpenbarer seg tidvis i «Rescue Me», samtidig som det blir plass til småheftig soloarbeid. Marti Frederiksens programmeringer styrer mye i «Company» og «Blow», og med det understrekes det også at Orianthi er en gitarist som ikke for enhver pris skal være i front hele tiden, selv om hun selvfølgelig trår skikkelig til også her etter hvert.

Programmeringene er med på å gi «O» et moderne preg, noe som understrekes med «Sorry», samtidig som dette kombinert med gitarene gir et interessant sound. Et mer tidløst uttrykk oppstår uansett når Orianthi byr på det relativt nakne – uten innblanding av rytmeinstrumenter – i «Crawling Out Of The Dark», der det er mer forsiktig gitarplukking, mens låta bygger seg noe opp. Samtidig er det små hint av country her og der, noe som også kommer til overflaten i vokalbruken i «Streams Of Consciousness».

«Impulsive» blir mer streit rock, og er sånn sett ikke blant skivas mest spennende spor, men det fungerer, og igjen er det naturligvis god gitartraktering. Tittelen på avslutningslåta, «Moonwalker», hinter for øvrig mot Orianthis avdøde arbeidsgiver fra 11 år tilbake. Alt i alt er «O» uansett et godt album, der hovedpersonen får vist hva hun duger til.

Jan Dahle