Tøff rockedame med egen stil

I 1981 var det ingen rockedamer i Norge som var tøffere for en tolvåring enn Jannicke, eller Gry Jannicke Jarlum som er hennes fulle navn. 19-åringen med norsk/svensk bakgrunn, ikledd svarte klær, nagler, og med matchende tung sminke rundt øynene, gjorde virkelig inntrykk. I dag forbindes kanskje Jannicke av mange like mye for sine UFO-historier som for sin relativt korte tid som landets heteste rockejente, men nå skal vi la det utenomjordiske ligge, mens vi setter oss i tidsmaskinen og reiser 39 år tilbake i tid.

Jannicke hadde altså vokst opp på begge sider av Kjølen, hvilket hennes debutalbum, «Min Stil», skulle bære et språklig preg av. Det var uansett med et par låter med norske tekster hun skulle bli allemannseie, og alle som har levd lenge nok til å huske det tidlige åttitall har på en eller annen måte et forhold til en moraliserende Jannicke som sang om «Svake Mennesker», samtidig som låta har levd videre og nådd ut til stadig nye generasjoner.

Den unge artisten ble signert til Talent Music Organisation, og med seg inn i studioet hadde hun ti selvkomponerte låter. Det at hun hadde kommet opp med dette materialet i så ung alder understreker at Jannicke så visst hadde noe å fare med, og for å få det til å låte best mulig ble et knippe av landets ypperste studiomusikere hyra inn, mens Talent-sjef og husprodusent Arve Sigvaldsen skrudde på knottene.

Rundt samme tid som Jannicke slo hardt fra seg på hitlistene var også Marius Müller høyaktuell med «Den Du Veit», og fellesnevneren er mer enn bare suksessfull, fengende norskspråklig rock i 1981, for musikerlaget på de to platene er så godt som identisk. Det betyr at Jannickes rytmeseksjon på «Min Stil» består av trommeslager Per Hillestad og bassist Rolf Graf, mens nettopp Marius Müller trakterer gitarer.

Disse gutta gjorde også TV-opptredener på «Halvsju» og «Zikk Zakk» i forbindelse med lanseringa av Jannicke-debuten, og for å understreke hvor parallell Jannicke- og Müller-suksessen var kan det fortelles at «Den Du Veit» og «Svake Mennesker» ble lansert på «Halvsju» med kun tre ukers mellomrom.

Marius Müller var med andre ord virkelig i vinden i 1981, og utpå sommeren ligger begge de nevnte singlene på VG-lista. Dette skal uansett handle om Jannicke som var et friskt og annerledes norsk rockepust, der hun kom feiende over landet med sine fengende låter og sitt iøynefallende image. Jannicke hadde hele pakka.

Jannicke i 1981.

Det er mye ren rock’n roll å spore når Jannicke ønsker velkommen med sin særprega vokalstil ved å presentere seg med sitt fulle navn i «Tjena», og som tittelen indikerer er språket svensk her innledningsvis. Dette til tross for at dama i den selvbiografiske teksten poengterer at hun kommer fra Oslo. Det er med andre ord et lite sammensurium av det meste her, men akkurat det er vel på sin plass når hovedpersonen har nettopp denne frem-og-tilbake-fortiden mellom Norge og Sverige. Samtidig er det språklige spriket, sammen med den vokale uttrykksformen, med på å understreke at Jannicke var langt fra A4.

Musikalsk er det som nevnt mye rock’n roll i platas åpningsspor, hvilket på mange måter kanskje er med på å forklare det karrieremessige selvmordsforsøket Jannicke skulle begå da hun i 1982 valgte å følge opp storsuksessen til «Min Stil» med et coveralbum bestående av gamle rock’n roll-slagere i form av «My Rock’n Roll Album», i mono. Det er uansett en annen historie, så la oss returnere til 1981.

«Aksepterad» – en tittel der norsk og svensk krasjer – kombinerer et innledende tungrock-riff med reggae-elementer, samtidig som vi tekstmessig befinner oss i verdenen til en person som sliter med å bli godtatt som den hun er. Dette er da også et tilbakevende tema på plata, hvilket helt sikkert er med på å forklare at denne skiva traff undertegnede så sterkt som den gjorde. Det var umulig å ikke kjenne seg igjen i flere av historiene, og det føltes dermed som om Jannicke sang direkte til deg.

Melodimessig topper Jannicke seg selv når det blir et litt luftigere uttrykk i «Mannen I Mitt Liv» – der Müller har hint av Mark Knopfler i gitarplukket – mens damas stemme som alltid setter et sterkt preg på det hele. Her frembringer hun gåsehud når hun forteller om mannen som tok skjebnen i sine hender og bare gassa på. Nettopp motorsykkelen er også et tilbakevendende tema på plata, og det ender kun med fordervelse. Dette fremstår som et dystert syn på en av Jannickes store lidenskaper, nemlig motorsykler.

Det blir igjen småtung rock når Jannicke i «Sin Egen Stil» forteller om sin yngre søster som sliter med miljøet på landsbygda, samtidig som Müller i tillegg til gitarer legger tangenter. Dette var da også låta som ble valgt som platas singel, men det var b-siden som skulle sette størst spor etter seg. Uansett var det å høre Jannicke fortelle at «det er bra å ha sin egen stil» på sin måte inspirerende, selv om historien i seg selv er trist nok der den forteller om folks trangsynthet.

«Sin Egen Stil»-singelen, signert av Jannicke, Marius, Rolf og Per.

Rolf Graf blir innledningsvis hovedpersonen i «Jon Anton Risan», der også Per Kolstad dukker opp med sitt piano, og med det har vi fire blad Lava på plass i studioet. I tillegg dukker også Jon Anton Risan opp med trekkspill, samtidig som det i dette utskuddet av ei albumlåt fortelles at nettopp Risan er grunnen til at Jannicke driver med sin musikk.

I det hele tatt er det sjelden man hører ei plate som så til de grader fremstår som om innholdet faktisk er henta fra artistens virkelige liv, og om ikke alle historiene skulle være selvopplevde er de særdeles godt og troverdig fortalt. Dette igjen fordi det så ofte var enkelt å kjenne seg igjen tekstene, noe som altså var innertier i det man var i ferd med å gå over i tenårene. Samtidig står låtene seg fortsatt godt for denne skribenten, selv om det selvfølgelig er mulig at nostalgifaktoren også spiller inn, og den dag i dag er det virkelig fornøyelig å lytte til «Min Stil».

Når vi da snur LP-en – i 1989 ble det sluppet en CD-versjon av plata, og da var tittelen bytta fra «Min Stil» til «Svake Mennesker», låtene omrokert, og coveret nytt – er det landeplagen «Svake mennesker» som åpenbarer seg. Nok en gang er det fremtredende reggae-elementer, men så var da også dette et element som stadig dukka opp i datidens musikk, og Hillestad krydrer godt med perkusjonsbruken.

Låta er så velkjent at en nærmere analyse skulle være unødvendig, men at Jannicke med dette kom med et budskap som ble lagt merke til er sikkert. På denne tiden sto hun kanskje også for innholdet, men ettersom rockejenta ble eldre kom sladrepressas oppslag om at Jannicke tilførte kroppen både nikotin og alkohol.

Uansett, «Svake Mennesker» står igjen som en av periodens virkelige klassikere innen norsk pop/rock, og faller for undertegnede sånn sett inn samme bås som blant andre «Hun Er Forelska i Lærer’n», «Livet Er For Kjipt», «Den Du Veit» og «Det Va’kke Min Skyld». Dette var lyden av å være ungdom i Norge på begynnelsen av åttitallet, og lyden som på mange måter forma denne skribenten.

CD-versjonen av «Min Stil», utgitt i 1989.

Det riffes igjen småtungt når «Maoni» settes i gang, og som om ikke kombinasjonen av norsk og svensk språkdrakt var nok, synger Jannicke her på engelsk. Sånn sett kan man kanskje si at plata på sin måte mangler en helhet, men samtidig var dette aldri noe som føltes unaturlig den gang. Det til tross for at man vel ikke hørte andre plater som språkmessig var så sprikende.

Grunnen til at det ikke føltes unaturlig kan være at Jannicke kjørte så hardt på som hun gjorde når det kom til det å stå på sitt, og det å være seg selv. Noe som førte til at hun med det også ga totalt faen, og dermed kreerte noe helt eget. Det til tross for at veien på sin måte heller ikke er lang til et album som «Den Du Veit», og med det er Jannicke både tidsriktig og annerledes på en gang.

«Kawasaki 500» er den triste historien om jenta som kjøper seg motorsykkel mot morens vilje – det handler altså nok en gang om å stå opp for det man tror på – og teksten begynner der hun våkner opp på sykehuset etter den nær fatale ulykka. Dette er en flott ballade, der Jannicke igjen byr på sterk historiefortelling, samtidig som vi får en fin gitarsolo i det historien fades ut.

«Real Man» er tilnærma hardrock, og peker med det i retning av «Change», som skulle slippes i 1985. Gitarene blir dominerende her, både som rytme- og soloinstrument, men samtidig er det god plass til bassen, og studiogutta legger også fremtredende kor. Det hele avsluttes så med «Grymma Världen», som nok en gang forteller om en person som ikke passer inn i den verdenen hun lever i.

I det hele tatt får man et sterkt inntrykk av at den unge Jannicke var en person som virkelig slet med å finne seg til rette i det samfunnet hun opplevde i 1981. Sånn sett vil plata tekstmessig også alltid være aktuell for alle som ikke helt føler at de passer inn i det overstrukturerte A4-livet samfunnet forventer at du skal bli en del av. Jannicke ville ikke dyttes ned i denne trange formen, og frustrasjonen kommer virkelig til overflata i løpet av «Min Stil», der det oser av desperasjon i det «Grymma Världen» ebber ut.

Den spanske «Weak Poor People»-singelen.

For flere norske artister – som The Kids, Lars Kilevold, og Åge Aleksandersen – var første halvdel av åttitallet en tid da nordmenn skulle prøve lykken i Sverige, men svenskene ville ikke høre noen synge på norsk. Dermed fikk nabolandet i stedet hits som «Hon Är Förälskad I Lärar’n» og «Ljus Och Värme». Også Jannicke gikk denne runden, men for henne var veien naturligvis kortere enn for den jevne trønderrocker. En svensk versjon av «Min Stil» ble resultatet, og tittelen og coveret er identisk med den norske versjonen.

Fem av skivas kutt får likevel nye vokalspor, og først ut av disse er «Accepterad», som med det blir helsvensk etter den litt svorske tittelen på den opprinnelige versjonen. Tekstene er rene oversettelser så «syrran» har med det fått den svenske landsbygda som bakteppe i «Sin Egen Stil», men historien er identisk. Det samme er budskapet i «Svaga Människa», og tragedien i «Kawasaki 500».

Der The Kids så endte opp med «She’s In Love With The Teacher» skulle også Jannicke ut på det mer internasjonale markedet, så vi ser en del av det samme mønsteret i flere norske karrierer på denne tiden. For Jannickes del ble resultatet en singel bestående av «Weak Poor People» og «Her Own Style», og som for de nevnte trønderne ble dette ikke helt optimalt på tekstsiden. En artig kuriositet er det likevel å høre Jannicke synge om sin søster og svake mennesker på engelsk.

Som nevnt skulle Jannicke følge opp suksessen med «My Rock’n Roll Album», hvilket den gang ble helt feil for undertegnede. Den virkelige oppfølgeren til «Min Stil» er dermed på mange måter «Draculas Datter», som så dagens lys i 1983. Her er mannskapet i studioet mye det samme som på «Min Stil», men også damas liveband slipper til på et par kutt.

I etterkant av «Min Stil», og suksessen med «Svake mennesker», var det selvfølgelig en helt naturlig ting å legge ut på veien for å spille for publikum. Lava-gutta hadde andre ting å drive med, og Marius Müller hadde nå selvfølgelig sin egen karriere som virkelig tok av med «Den Du Veit», så et nytt band måtte på plass. Blant bandene som prøvespilte var Roquefire, med fremtidig TNT-gitarist Rolf Ågrim Tekrø og Conception-bassist Ingar Amlien på laget. Totningene nådde ikke helt opp.

Jørun, Willy, Jannicke og Jon i 1982.

Trioen som derimot ble Jannickes backingband besto først av gitarist Øivin Fjeld, bassist Bjørn Steinar Johansen og trommis Willy Bendiksen. Etter hvert ble de to førstnevnte bytta ut og Bendiksen fikk med seg sin tidligere Flax-kollega Jørun Bøgeberg (bass), mens gitarist Jon Berg ble sistemann på laget. Denne sistnevnte trioen skulle fortsette samarbeidet som Road, der gitarist Eivind Aarset ble siste brikke i puslespillet. Dette er igjen en annen historie, og for Jannicke begynte historien å nærme seg en midlertidig slutt.

Jannicke slapp som nevnt «Change» i 1985, der den fremtidige Sons Of Angels-rockeren Lars Kilevold satt bak spakene, men så forsvant hun for noen år. I 1992 ble det et lavprofilert comeback med «World Of Wisdom», og i 2002 dukka Gry Jannicke Jarlum opp under artistnavnet J-Diva og «Transmission»-trilogien så dagens lys. Noen stor suksess ble heller ikke dette, og dessverre har oppmerksomheten rundt dama med det blitt fokusert rundt alternative tankesett, men i 2011 ble singelen «Spela Mig…» lansert.

Samme året fikk undertegnede endelig oppleve Jannicke live – noe av problemet med å være ung og bo på landsbygda på tidlig åttitall var at man gikk glipp av alle favorittartistene i deres storhetstid – men å se henne med backingband på boks ble selvfølgelig ikke det samme som om man hadde fått oppleve henne med Road-gutta den gang da. Et ønske om at Jannicke en dag skal stable et band på beina for å gjøre noen konserter med sitt gamle repertoar lever uansett fortsatt hos denne skribenten.

Jan Dahle

Tøff rockedame med egen stil