Tiltakene for å bremse spredningen av koronaviruset resulterte i går i en anbefaling fra Folkehelseinstituttet om å avlyse/utsette alle arrangementer med mer enn 500 deltakere, og man må regne med at dette er et tall som i nærmeste tid vil bli enda lavere. Med det står også hele konsertbransjen i fare for å gå under.

Det er ingen hemmelighet at konsertarrangører ofte balanserer på en knivsegg økonomisk, og det er ikke vanskelig å tenke seg at mange konsertsteder og festivaler dermed vil bukke under som en følge av covid-19.

Slik tingenes tilstand er nå er det vanskelig å se for seg at situasjonen blir bedre med det første, og flere eksperter, deriblant helse- og omsorgsminister Bent Høie, snakker om et scenario der dette vil pågå i ett år. Det betyr i realiteten at så godt som all konsertvirksomhet vil opphøre i alle fall ut 2020, og det er nok en situasjon som vil bli særdeles vanskelig, om ikke umulig, å komme gjennom selv for innarbeida konsertsteder som Rockefeller.

Det snakkes mye om idretten i nyhetene – og at for eksempel økonomisk hardt prøvde fotballklubber har en mørk fremtid når kampene eventuelt skal spilles for tomme tribuner er sikkert – men det er nok større sjanse for at Staten og investorer vil gå inn for å redde idretten når dette er over, enn at de små, men kulturmessig viktige, spillestedene for rockeband blir redda.

Dette kan bli ikke mindre enn en katastrofe for norsk musikkliv, for hvor mange av landets små, og nærmest idealistisk drevne, festivaler vil tåle den økonomiske smellen denne sommeren kan komme til å by på? Videre har vi de mindre utestedene, der kanskje lokale band får muligheten til å vise seg frem, som også kommer til å slite med færre gjester, om de ikke må stenge helt i en periode. Dette vil igjen være kroken på døra for mange.

Det er enkelt å se for seg at mangfoldet vil bli lidende om denne situasjonen blir vedvarende. Når koronautbruddet er over, og livet skal tilbake til normalen, vil nok de store artistene stå i kø for å ta igjen tapt turnevirksomhet, samtidig som de som uansett skulle ut på veien på det aktuelle tidspunktet vil konkurrere med «fjorårets avlyste turneer». Da blir det en enorm kamp om publikum for eksempel sommeren 2021. Dermed er det fare for at de små artistene og spillestedene vil slite ekstra, mens alle spiser av hverandres publikum.

Samtidig handler det selvfølgelig også om utallige arbeidsplasser, enten det er snakk om de som jobber med selve konsertarrangeringa, de som driver klubbene og pubene med livemusikk, folket som jobber bak bandene med for eksempel booking, leverandører av backline, lyd og lys, og selvfølgelig artistene selv. Mange av disse er nærmest idealister som har funnet et levebrød der ting så vidt går rundt, men nettopp idealismen holder dem gående på et minimum. Når selv minimumet forsvinner blir det umulig å holde hodet over vannet særlig lenge.

Derfor er det særdeles viktig at også denne siden ved kulturlivet blir tatt seriøst når tiden er inne for å komme med krisepakker, for norsk kulturliv er så mye mer enn Holmenkollen, Eliteserien og Den Norske Opera & Ballett. Vi trenger nemlig et levende musikk- og konsertliv i Norge, og når vi etter hvert skal tilbake til hverdagen vil nettopp slike ting være ekstra viktig.

Jan Dahle