En klassiker blir fremført


Blue Öyster Cult «40th Anniversary – Agents Of Fortune – Live 2016»
Frontiers

I 1976 slapp Blue Öyster Cult «Agents Of Fortune» – der vi finner bandets mest allment kjente låt, «(Don’t Fear) The Reaper» – og for å feire albumets 40-årsjubileum inviterte bandet en håndfull fans til et Hollywood-studio våren 2016. Der fremførte gutta hele jubileumsplata, og nå er begivenheten ute på CD/DVD, LP og Blu-ray.

Av en eller annen grunn er ikke åpningssporet på «Agents Of Fortune», «This Ain’t The Summer Of Love», med på filmversjonen av opptredenen, men den åpner likevel CD-en. Dermed innledes DVD-en med «True Confessions», og dette låter fint, der Buck Dharma leverer glimrende gitartraktering på den legendariske «osten».

Det følger på med «(Don’t Fear) The Reaper», og nå blir det litt mer visuell lysbruk, mens det ellers bys på en veldig enkel sceneproduksjon i det lille lokalet. Siden «Agents Of Fortune» presenteres kronologisk følger «E.T.I. (Extra Terrestrial Intelligence)», med sitt glimrende riff, samtidig som også bassist Kasim Sulton gjør en ypperlig jobb.

Til «The Revenge Of Vera Gemini» kommer originaltrommis Albert Bouchard inn for å synge og spille gitar, og dermed er Albert plutselig tilnærma frontmann i bandet han i sin tid var med å starte. Mannen har samme posisjon i den melodisk sterke «Sinful Love», som er med på å understreke hvor solid «Agents Of Fortune» er som album.

Bandet rocker tøffere i «Tattoo Vampire», mens det er over i det mer groovy i «Morning Final», der orgelet også får god plass i lydbildet. Til «Tenderloin» tar Bouchard turen bak til slagverket for å bedrive litt enkel perkusjonsvirksomhet, før den midlertidig returnerte mannen finner frem kassegitaren og sangstemmen til den avsluttende singellåta » Debbie Denise».

Med det har Blue Öyster Cult gjort en riktig god fremførelse av «Agents Of Fortune», men det at den visuelle delen mangler ei låt hemmer utgivelsen. Som DVD/BD er det også litt snaut med en konsert som varer kun 35 minutter. Litt bonusmateriale gjør noe med dette, og intervjuet med herrene Bloom, Roeser og Bouchard er godt og informativt rundt bandets tidligere dager.

Jan Dahle

 

En klassiker blir fremført