The Red Rocker på 2000-tallet

Sammy Hagar har utvilsomt ei begivenhetsrik karriere å se tilbake på, der Montrose, Van Halen og Chickenfoot er blant flere vesentlige elementer. Samtidig har mannen mellom bandene hatt ei omfattende solokarriere, og nå har BMG sluppet sju album fra dette årtusenet, der noen har vært vanskelig tilgjengelig eller ikke tidligere utgitt i Europa.

Denne perioden inkluderer flere plater gjort med backingbandet The Waboritas, samtidig som Hagar også danner nok ei supergruppe når han legger ut på veien med The Circle. Når disse åra også inkluderer et akustisk album, og andre musikalske sidespor, er det ei interessant reise vi nå legger ut på.


«Ten 13» (2000)

Det svinger bra når Sammy Hagar innleder det nye årtusenet med «Shaka Doobie (The Limit)», samtidig som det rocker godt, og hovedpersonens stemme er som alltid glimrende. Selv om albumet kun er kreditert Sammy Hagar er det for øvrig The Waboritas – Vic Johnson, Jesse Harms, David Lauser og Mona Gnader – som fyller ut lydbildet, og gjengen fortsetter å rocke bra med «Let Sally Drive».

Stilmessig er dette helt typisk Hagar, men litt mer eksperimentelt blir det med «Serious Juju», og resultatet er ikke helt der oppe. Også «The Message» og skivas tittelspor mangler litt, og dette er med på å gjøre «Ten 13» til et noe ujevnt album. Det litt mer neddempa og melodiske fungerer på sin side godt i «Deeper Kinda Love», og når Hagar skriver «Little Bit More» i fellesskap med James Michael er de nesten der. I det hele tatt er det flere spor på «Ten 13» som har gode tendenser, uten helt å treffe, men «3 In The Middle» vinner en del på energinivået, og den bluesa «The Real Deal» er god.


«Not 4 Sale» (2002)

«Stand Up» – for mange kjent fra filmen «Rock Star», der den ble fremført av Steel Dragon – innleder «Not For Sale», og dette er en tøff versjon av denne gode låta. Sammy og The Waboritas løfter seg også fra den litt ujevne forgjengeren. Det småtøffe uttrykket opprettholdes med låter som «Hallelujah» og «Make It Alright», mens det mer melodiske får plass i «Halfway To Memphis».

«Whole Lotta Zep» er Hagar som hyller Led Zeppelin med en form for medley basert rundt «Whole Lotta Love», «Kashmir» og «Black Dog», hvilket er et vellykka eksperiment, om ikke så rett i trynet som man kanskje skulle forvente. Den seige «The Big Nail» er også god, der den inneholder et hint av country, mens «The Big Square Inch» byr på høyt tempo. Alt i alt et godt album.


«Livin’ It Up!» (2006)

Denne gangen er Sammys backingband kreditert som The Wabos, men gjengen er den samme som tidligere, minus Jesse Harms. Musikalsk er resultatet ei plate med inspirasjoner fra så vel country som mariachi, og med det får vi noe annerledes fra Hagar der det åpner med delta blues i «Sam I Am». Sammy rocker mindre enn vi er vant til, men han byr på gode låter som den nedstrippa «Sailin'» og «Living On A Coastline», der trivelighetsfaktoren er høy.

I «Mexico» tilføres det underveis dominerende perkusjonsbruk, mens country-verdenen besøkes ved å covre Toby Keiths «I Love This Bar» med hell – der teksten oppdateres til å handle om Cabo Wabo Cantina – og en countryfisert versjon av «Halfway To Memphis». I den gode «One Sip» samarbeider Hagar med Kenny Chesney, der vi finner sydlandsk godstemning og mariachi-band. Med Bob Dylans «Rainy Day Woman #12/#35» befinner vi oss så plutselig i New Orleans’ gater, mens The Staple Singers’ «Let Me Take You There» også har blitt tilført et visst Cabo Wabo-tema, før et riktig godt album avsluttes med pedal steel i «Some Day».


«Cosmic Universal Fashion» (2008)

Med tittelsporet til «Cosmic Universal Fashion» byr på Hagar på et modernisert og programmert sound, men i hovedsak er dette et rockealbum. Michael Anthony spiller bass på over halve plata, mens andre gjester inkluderer Deen Castronovo, Bootsy Collins, Matt Sorum og Neal Schon. Sistnevnte er på plass i den seige «Psycho Vertigo» og den mer rocka «Peephole», mens Billy Duffy legger gitarer på den gode «LOUD».

Hagar låner Beastie Boys’ «Fight For Your Right To Party», og det låter som om New York-hiphoperne møter «I Can’t Drive 55». «Switch On The Light» er på sin side mer funky, der Billy Gibbons også er å finne bak mikrofonen. «When The Sun Don’t Shine» kombinerer blues- og country-elementer i munter melodibruk, mens det riffes småtungt i Sons Of Angels-gata i den ypperlige «24365». Det er gitartungt også i «I’m On A Roll», før et bra album avsluttes med akustiske liveinnspillinger av Van Halens «Dreams» og «Cabo Wabo».


«Lite Roast» (2014)

Sammy har med seg Waboritas-gitarist Vic Johnson når han her spiller inn 11 av sine tidligere låter i akustisk tapning, der han styrer unna Montrose og solokarriera før Van Halen. Sistnevnte band er derimot representert med «Finish What Ya Started» og «Dreams», mens Hagar beveger seg tilbake til sitt selvtitulerte 1987-album når han plukker frem «Eagles Fly», som vi for så vidt er vant til å høre i akustisk liveversjon.

Hovedvekten av materialet er uansett henta fra Hagars senere solokarriere, der «Red Voodoo» er først ut på plata, før en suveren «One Sip» følger. Albumet fungerer bra, takket være at Hagars låtmateriale kler det nedstrippa uttrykket. «The Love» og «Who Has The Right?» representerer nittitallet, mens «Father Sun» og «Deeper Kinda Love» er blant 2000-tallets låter, før nok en versjon av «Halfway To Memphis» avslutter et hyggelig leirbålalbum med litt trekkspillkrydder.


«At Your Service» (2015)

The Circle oppsto som turneband i 2014, og Hagar hadde da fått med seg sine trofaste følgesvenner Vic Johnson og Michael Anthony, samtidig som bandet ble fylt ut med trommis Jason Bonham. På repertoaret sto perler fra Sammys lange karriere, samt noen Led Zeppelin-låter, slik at Bonham nok en gang skulle få leke sin far. Resultatet ble på plate et glimrende livealbum i form av «At Your Service».

Det oser av energi når den beskrivende «There’s Only One Way To Rock» sparker i gang showet, og deretter følger Montroses «Rock Candy», Led Zeppelins «Good Times Bad Times», Van Halens «Poundcake» og Sammys «I Can’t Drive 55». Snakk om heftig åpning, og gromlåtene står i kø gjennom hele konserten, der de eneste festbremsene er guttas soloer.

Suverene Van Halen låter som «When It’s Love», «Why Can’t This Be Love», «Best Of Both Worlds» og «Dreams» står på programmet, og blant Led Zeppelin-materialet finner vi «Whole Lotta Love», «When The Levee Breaks» og «Rock And Roll». Dette er rett og slett en fest av ei liveplate, fremført av et ultrasolid band.


«This Is Sammy Hagar – When The Party Started Volume 1» (2016)

Her oppsummerer Sammy Hagar Waboritas-epoken fra 1999 til 2006 ved å plukke 12 spor fra denne perioden, med en hovedvekt på «Ten 13». Videre er «Red Voodoo» representert med en alternativ miks av den gode «Shag», der blåserne får godt spillerom og tilfører litt soul, mens sterke låter som «Stand Up», «Halfway To Memphis», «Sam I Am» og «One Sip» plukkes fra «Not 4 Sale» og «Livin’ It Up!».

Den litt for korte samleplata avsluttes med to tidligere uutgitte innspillinger. «No Worries» – som Sammy tok med seg videre til The Circles «Space Between» – kommer i en ren kassegitarversjon, og fungerer veldig bra i denne utgaven. Balladen «Never Say Goodbye» er også god, og disse spora gjør at du som Sammy Hagar-fan trenger denne samlinga.

Dett var dett, som Marve ville sagt, og med det kan vi også konkludere med at denne perioden i Sammy Hagars musikalske liv byr på mye bra. Når CD-ene nå også er gjort enkelt tilgjengelig, til en hyggelig pris, er det ingen grunn til ikke å hive seg over disse utgivelsene.

Jan Dahle

The Red Rocker på 2000-tallet