På siden av Saxon


Biff Byford «School Of Hard Knocks»
Silver Lining

I mer enn 40 år har vokalist Biff Byford stått trofast ved sitt Saxon, men nå er tiden inne for mannens første soloplate. Da ligger spenninga i nettopp hva Biff vil gjøre musikalsk når han nå har slitt seg løs fra moderbandet for et øyeblikk, for det er vanskelig å se for seg at Byford har hjertet noe annet sted enn i metalen.

Biff ønsker lytteren velkommen med «Welcome To The Show», og musikalsk er dette noe mindre rett i trynet metal, og sånn sett litt nærmere den mer melodiøse hardrocken Saxon sto for på midten av åttitallet. Nevnte låt er komponert av Byford, men på albumet får han ellers hjelp på dette feltet av Fredrik Åkesson – som er hovedgitarist på plata – og Saxon-kollegene Nibbs Carter og Paul Quinn.

Låtmessig løfter det seg litt med albumets tittelspor, der tidligere Motörhead-gitarist Phil Campbell gjester med en solo. Så langt har Biff presentert musikk vi ikke ville funnet veldig underlig i Saxon-sammenheng, selv om uttrykket altså er noe mindre metal enn det bandet står for i dag, og slik fortsetter det i hovedsak. Et utskudd blir Biffs proklamering av Edgar Allan Poe-lyrikk over akustiske gitarer i «Inquisitor», og den tradisjonelle «Scarborough Fair», i delvis akustisk tapning.

«The Pit And The Pendulum» byr underveis på et akustisk midtparti, men ellers snakker vi igjen om ganske rett frem musikk i grenselandet mellom hardrock og metal. Mer metal blir det i «Worlds Collide», der trommis Nick Barker gir låta et ekstra spark bak. Trommene trakteres ellers i hovedsak av Christian Lundqvist, mens Gus Macricostas står for det meste av bass på skiva.

«Pedal To The Metal» er streit metal, og sånn sett kan det til tider nesten fremstå som litt unødvendig med et soloprosjekt, når mye av materialet ikke ligger lengre unna moderbandet. Samtidig har Byford kommet opp med ei god plate, der hans versjon av Wishbone Ashs «Throw Down The Sword» er en fin ballade, og «Me And You» ligger nesten i et pop-landskap med sitt snille uttrykk. Dermed er det en viss variasjon på plata, og nok som skiller seg fra Saxon til at Byford kan forsvare et soloprosjekt.

Jan Dahle

På siden av Saxon