Gary Moore «Parisienne Walkways – The Collection»
BMG

Gary Moore gikk som kjent fra rocken og over i bluesen, for så å veksle litt frem og tilbake. Nå er gitaristen, både som rocker og blues-mann, samla på «Parisienne Walkways – The Collection», men du får ikke mange av nordirens mest klassiske låter her.

Saken er den at Moores plater er – som for så mange andre artister med en viss fartstid – spredt utover flere plateselskaper, og i hele den kommersielt suksessfulle delen av karriera var han signert til Virgin. Før og etter var han derimot knytta til flere selskaper, og når BMG nå slipper denne samlinga er det de tre Jet-utgivelsene fra tidlig åttitall, og Castle- og Sanctuary-perioden fra 1999 til 2004 som gjelder.

Dermed finner du ikke noe «Empty Rooms», «Over The Hills And Far Away», «After The War» eller «Still Got The Blues» på denne dobbel-CD-en. Derimot hentes det fram et par låter fra bandprosjektet G-Force, og «Rockin’ And Rollin'» og «Dancin'» fremviser med det en røff rocker som har kommet rett ut fra Thin Lizzy.

Denne samlinga åpner uansett med den mest klassiske låta her når vi får den instrumentale versjonen av «Parisienne Walkways» fra «Live At The Marquee». Denne er god, og videre fra samme periode plukkes det hele fem spor fra «Dirty Fingers». Moore er ikke helt moden her, men han er på vei mot «Corridors Of Power» med blant andre balladen «Rest In Peace», og rockere som «Really Gonna Rock Tonight» og den småklassiske «Nuclear Attack».

Det er ingen kronologi å spore her, så stilmessig er det en småkaotisk presentasjon av Gary Moore, der materiale fra den drum’n bass-inspirerte «A Different Beat» mikses med ren blues fra plater som «Back To The Blues» og «Power Of The Blues», mens låter fra den mer bandorienterte «Scars» byr på det mer rocka uttrykket i blant andre «Rectify» og «Stand Up».

Dette betyr videre at det bys på flotte blues-gitarer i blant andre «The Prophet», «Stormy Monday» – som hang med gjennom hele Garys blues-karriere – og «Cold Black Night», mens det er et mer alternativt uttrykk å finne i «Can’t Help Myself» og «Go On Home». «Surrender» er på sin side en ypperlig ballade fra den eksperimentelle tiden.

«Parisienne Walkways – The Collection» er alt i alt et godt, og billig, kjøp om du er lite kjent med Gary Moore utenom hans mest profilerte periode, og derfor skulle ønske å utforske disse epokene. At det er mye bra her er da også udiskutabelt, men om du har fulgt gitarfantomets hele og fulle karriere, finner du ikke noe nytt på utgivelsen.

Jan Dahle