Ti år med rockehistorie


Seigmen
Oslo, Sentrum Scene
19/12-2019

At Seigmen er ute på veien har blitt nok en førjulstradisjon i et konsertmarked som etter hvert flommer over av artister som spiller på faste datoer, og sånn sett er desember mer eller mindre satt for oss konsertgjengere så mange år vi orker å se fremover. Heldigvis er noen også i stand til å komme opp med noe nytt for hvert år, og Seigmen er blant bandene som evner dette. I kveld er det dermed duka for ei kronologisk reise gjennom bandets historie.

Det er Seigmens ti første år, frem mot oppløsninga i 1999, det skal handle om i kveld. Dermed tas vi innledningsvis også med helt tilbake til den spede begynnelse med Klisne Seigmenn, men dessverre for oss surmaga kritikere tar kvintetten selv brodden av alle mulige kommentarer om hvor elendig bandets materiale var da det scenedebuterte for ganske nøyaktig 30 år siden. Introen gjør nemlig et poeng av at kveldens første låter er dårlige.

Gutta samles i peptalkposisjon på scena før «Rosa Boots» og «Sure Tær» innleder konserten, og dette helt tidlige materialet er altså ikke veldig overbevisende. Bandet låter uansett tungt og tøft i kveld, og lydbildet er ofte hardtslående. Samtidig drukner vokalist Alex Møklebust litt innledningsvis, men mannen er fra første stund i sitt visuelle ess, og som frontmann er han uslåelig der han enkelt maner frem «hey»-rop fra salen under «Skjebnen».

Mye er ved det vante, der gitaristene Marius Roth og Sverre Økshoff visuelt ikke gjør stort ut av seg på sidene av scena, mens trommis Noralf Ronthi kan skimtes der bak i et tåkehav som er stykke fra det tetteste bandet har kunnet by på. Bassist Kim Ljung og Møklebust er dermed som vanlig gutta som lager showet, og som oppildner fansen, samtidig som lysbruken skaper ei fullkommen visuell pakke.

Seigmen brukte litt tid på å virkelig bli et bra band, noe konsertens oppbygning i kveld understreker, men orkesteret har også et par skikkelige liveklassikere fra sine første par album. Disse hentes naturlig nok frem, og dermed blir «Fra X Til Døden» og «Mesusah» – med en teatral Møklebust – de første høydepunktene i den omkring 100 minutter lange forestillingen (et ord som ble flittig brukt i showets intro).

Nettopp måten kveldens sett er satt sammen på kan muligens være en utfordring for den mer overfladiske fansen, men for de av oss som har sett Seigmen en del ganger, er dette friskt og interessant. Bandet fant uansett sin musikalske form med «Total», og når gutta når dette punktet i historien er det tid for «Ohm» og allsang med «Döderlein». Her henger hele salen med.

Den ikke alt for ofte spilte coveren av Gasolin’s «Dråben» er et hyggelig gjenhør før vi er fremme ved storselgeren «Metropolis». Her er tittelsporet og «Slaver Av Solen» obligatoriske, og disse feiler aldri, men det er uansett mer spennende med «Rød Himmel» og «Bayou» – der det blir rom for et litt luftigere uttrykk – som igjen er låter vi ikke hører så alt for ofte fra konsertscenene.

Det hoppes bukk over den engelske versjonen av «Metropolis»-albumet, og dermed er det rett over i «Radiowaves»-sekvensen som innledes med en ypperlig «Trampoline». Her ligger en god del av lyden på boks siden Seigmen den gang hadde med Erik Ljunggren på tangenter/programmering, mens bandet i dag kun består av den harde og originale kjerne. Det fungerer greit, og «Neon Sun» blir nok et godt innslag der dynamikken i disse låtene gjør seg godt.

«Universal» er igjen ei sjeldent spilt låt, men denne sitter ikke like godt som de to foregående «Radiowaves»-innslaga. Noe som derimot sitter svært bra er «Frost-Bite», der Møklebust står igjen alene på scena for å fremføre dette glimrende periodefarvelet til Seigmen. Her ligger all backing på boks, frem til Økshoff og Roth kommer inn for å krydre med sine gitarer. Dette er en suveren avslutning på hovedsettet, og med det er ti års musikkhistorie presentert på interessant vis.

Ekstranumrene bryter med både kronologi og åtti-/nittitallsrepertoaret, der vi først får Roths glansnummer «Agnus Dei», før det er tid for Seigmens faste avslutning i form av «Hjernen Er Alene». Med det har Alex og gutta igjen publikum i sin hule allsanghånd, og Seigmen går ut helt på høyden. Det etter en konsert som grunnet konseptet har hatt en ikke helt overbevisende innledningssekvens, men som samtidig har vunnet en del nettopp på ideen om å servere ei kronologisk musikalsk reise med noen uventa innslag.

Jan Dahle

Ti år med rockehistorie