Stage Dolls & Return
Oslo, Sentrum Scene
6/12-2019

Det norske rock’n roll-toget tøffer tradisjonen tro videre i førjulstiden, og nok en gang er det et bortimot fullsatt Sentrum Scene som møter åttitallsheltene i Stage Dolls og Return. Dermed er det igjen duka for fest på bylokalet, med mimrestund og høy allsangfaktor.

Stage Dolls er først ut i kveld, og det er den utvida trøndertrioen som opp gjennom åra har vært det ustabile elementet på disse desemberkonsertene i Oslo, men i kveld kaster gutta på riktig mengde med kull, der de sparker i gang seansen med «Wings Of Steel» og «Heart To Heart». Mer klassisk og mer melodiøs blir ikke norsk rock, der Torstein Flakne utover i settet slenger ut melodiske gitarsoloer, mens tangentist Ronny Wikmark fyller ut lydbildet.

«Highway Of Life», og den roligere og Bryan Adams-aktige «Someone Like You», er friske pust i et sett som det i det hele tatt er rista litt om på. Nettopp det at bandet har klart å fornye repertoaret med noen overraskelser er mye av grunnen til at det er så fornøyelig å se Stage Dolls i kveld. En medley bestående av blant andre «Saturday Night» og «Life In America» gjør seg også godt for oss som har sett bandet en del ganger.

Kanskje blir denne typen stoff litt obskurt for massene, men i kveld serverer trønderne med det noe for alle. Hitparaden kommer uansett, og allsangen begynner for alvor å bre seg utover i salen med «Sorry (Is All I Can Say)» – og nei, Torstein, den er ikke fra 1989, men fra det ikke fullt så glade nittitall – som sammen med «Hard To Say Goodbye» er flotte ballader som det er vanskelig å feile med i konsertsammenheng.

Stage Dolls rocker også godt med «You’re The One», mens «Commandos» og «Still In Love» igjen understreker hvor suverene låter dette bandet har i katalogen. Samtidig skaper disse høy partystemning i lokalet, og bandet leverer rett og slett akkurat det det skal i kveld, med en god balanse mellom rockere og ballader.

Finalen med «Soldier’s Gun» er like fornøyelig som første gang undertegnede så bandet – for ganske nøyaktig 35 år siden – og det viser også hvor godt låtmaterialet til Flakne står seg. Etter alle disse åra er Stage Dolls fortsatt et av landets beste band når gutta først bestemmer seg for å gjøre alt riktig, slik de gjør i kveld.

Return inviteres inn på scena for å bli med på Bryan Adams’ «Christmas Time», hvilket fungerer godt som en overgang, før Return innleder sitt sett for alvor med «To The Top». Hedmarkingene har en tøff oppgave i å følge Stage Dolls i kveld, men Knut Erik Østgård og hans menn klarer nesten brasene.

Den funky «Still Waiting» blir en topp tidlig i Returns sett, der den følger «United In A Scream». I sistnevnte sniker keyboardist Magnus Østvang seg frem på scena med sin keytar, og tilleggsmusikeren krydrer i det hele tatt lydbildet med sine tangenter utover i konserten. Samtidig er Henning Ramseth stadig frempå og leker litt gitarhelt når muligheten til for eksempel å tappe seg gjennom en solo byr seg.

Bandet har også sine allsangsvisker å by på, og med sterke låter som «Friends Will Be Friends» og «Sing Me A Song» treffer gutta de nå bortimot 30 år eldre pikehjertene fortsatt like godt. Den rolige «The Loner» gir godt med spillerom for bassist Tore Larsen, mens «Take This Heart» er blant flere gode anledninger for Østgård til å plukke frem kassegitaren.

Underveis blir det også plass til et par medleyer, og først ut er en liten julemedley der Østgård setter seg ved et bord og nipper til et glass vin, mens han med rufsete røst leverer «Fairytale Of New York» til pianoakkompagnement. Bandet kommer så inn og drar i gang «Last Christmas», så her hentes coverlåtene med stort hell fra vidt forskjellige hyller.

En medley med fem egne låter følger, og her stikker «Lonely» seg litt ekstra frem, og «Walk It Like You Talk It» er et annet godt innslag. Senere i setet plukkes selvfølgelig «Change The Attitude» frem, og blir nok et naturlig høydepunkt, mens «Having Fun» brukes til å presentere bandet. Dette betyr små solosnutter fra gutta, med varierende hell, men Øyvind Håkonsens tvilsomme trommesolo er i det minste uhøytidelig nok til at man kan more seg med den.

«Can You Forgive Me» og den flotte «Bye Bye Johnny» er sikkerstikk mot slutten av konserten, men ingen Stage Dolls/Return-aften er komplett uten litt jamming til slutt. Dermed returnerer trønderne for på en nå overbefolka scene å bli med på Bryan Adams’ «Summer Of ’69», før kvelden avsluttes med fellessingelen fra 2014, «Rock’n Roll Train».

Sistnevnte høres litt rufsete ut, og det har vært småting å sette fingeren på spillemessig i kveld, men det er ingenting som har klart å sette en brems på den gode opplevelsen. I kveld har nemlig både Stage Dolls og Return levert varene på godt vis, selv om førstnevnte kom seirende ut av kvelden.

Jan Dahle