Deep Purple «Live In Rome 2013»
e-a-r

Deep Purple ga i 2013 ut den ypperlige «Now What?!», og plateslippet ble naturlig nok fulgt opp av en omfattende turne. Der ble ferske låter kombinert med eviggrønne tungrock-klassikere, og på «Live In Rome 2013» får vi oppleve bandets bortimot to timer lange konsert under den italienske sommeren.

Det bærer direkte tilbake til det tidlige syttitall når en energisk «Fireball» innleder konserten, og kvintetten følger på med «Into The Fire» og «Hard Lovin’ Man». Dette låter da også akkurat slik vi forventer, der gitarist Steve Morse og organist Don Airey briljerer med sine soloer. Nettopp disse gutta er da også på mange måter hovedingrediensene i det moderne Deep Purple.

Den klassiske rytmeseksjonen med Roger Glover og Ian Paice er samtidig et suverent fundament, mens Ian Gillan synger helt greit. Vi har dermed med et sterkt lag å gjøre, og når bandet underveis henter frem «Vincent Price», «All The Time In The World», «Bodyline» og «Above And Beyond», beviser det at også dagens Deep Purple i aller høyeste grad har livets rett. Samtidig føles det som et sterkt stilskifte når førstnevnte følger den tidligere nevnte klassikertroikaen.

Morse får selvfølgelig vist seg litt ekstra frem både i sin solosekvens, og instrumentalene «Contact Lost» og «The Well-Dressed Guitar», mens Airey som vanlig innleder den glimrende «Perfect Strangers» med sin tangentsolo. I beste «Made In Japan»-ånd byr så «The Mule» på en liten solo fra Paice, mens Glover gjør sitt forspill til «Black Night». Dermed har alle musikantene fått sine solospotter.

For alle som ønsker seg klassikere er de selvfølgelig på plass, og «Strange Kind Of Woman», «Lazy», «No One Came» og «Space Truckin'» tar lytterne med tilbake til Deep Purples storhetstid. Samtidig fungerer dette godt som liveskive, og vi snakker om den beste dokumentasjonen som er sluppet fra denne perioden. Det begynner uansett å bli en rimelig uoversiktlig jungel av liveutgivelser fra bandet.

Avslutninga med «Smoke On The Water», en litt unødvendig «Hush», og «Black Night» er rimelig forutsigbar, men bandet gir med det også publikum akkurat hva det ønsker. Dermed kommer en riktig god konsert vel i havn.

Jan Dahle