Fest som om det var 1982 igjen


Prince «1999 (Super Deluxe Edition)»
Warner

Prince døde for snart fire år siden, og siden den gang har det blitt sluppet en del smakebiter fra det sagnomsuste arkivet med uutgitte innspillinger. Når «1999» nå er ute i boksversjon – bestående av 5 CD-er eller 10 LP-er, og en DVD – er det tid for slipp av en god del tidligere uutgitte opptak, og selvfølgelig en remastra versjon av albumet som skulle by på noen av Prince sine største klassikere.

Man kan si at «1999», mannens femte album, ble det kommersielle gjennombruddet for Prince. Samtidig er dette også den første skiva der The Revolution til en viss grad bidrar, men det er likevel stort sett multiinstrumentalisten Prince som står for fremførelsene, som er mye dominert av synther. Både Lisa Coleman og Wendy Melvoin slipper likevel til med litt vokal, mens Dez Dickerson både får brukt stemmen og lagt en gitarsolo.

«1999» innledes med en av Princes virkelige klassikere, der skivas tittelspor er først ut. Det groover bra, melodibruken er strålende, og det keyboarddominerte soundet sitter godt. Litt funky gitarer er det også plass til, i det som står igjen som en av Prince sine absolutte signaturlåter.

«Little Red Corvette» følger, og dette er Prince på sitt mest tilgjengelige og melodiske, mens «Delirious» er nok en fulltreffer på dette dobbelalbumet. Sistnevnte er spretten og munter. Med det har også en særdeles solid åpningstroika satt en standard det blir litt vanskelig å opprettholde gjennom platas 70 minutter.

Det forsetter uansett godt med den rytme- og synthdrevne «Let’s Pretend We’re Married», og det skal sies at gitarist Prince ikke gjør mye ut av seg på «1999». Derimot utfolder han seg med arrangementene, der flere av låtene er å betrakte som relativt lange. De funky og gode «D.M.S.R.» og «Lady Cab Driver» – med småheftig bassing, og platas beste gitarsolo – klokker inn på over åtte minutter, mens «Automatic» drar seg over ni minutter. Tidvis føles det dermed som om det er 12″-remikser vi blir servert.

Sistnevnte er blant albumets fem singelutgivelser, men melodimessig stiller denne litt bak de resterende singellåtene her. Vi snakker uansett om ei god låt, men den mangler liksom snerten vi finner i platas beste spor. Albumet blir nok også litt mer ujevnt i siste halvdel, og «Something In The Water (Does Not Compute)» blir litt anonym i den store Prince-sammenhengen.

Med «Free» roes det ned til balladenivå, med helt godkjent resultat. Den avsluttende «International Lover» er også av det roligere slaget, og her treffer mannen riktig bra. Med det er «1999» også et veldig godt gjennomført album, som står igjen som mannens nest beste i denne skribentens bok.

Boksens første disk med bonusmateriale inneholder 18 spor, som i hovedsak er singelversjoner av albumlåter, der hovedvekten er 7″-versjoner. Dette er fint stoff for å komplettere historien, men det er ikke dette materialet man kommer til å spille mest fra boksen, selv om en «Dance Mix» av «Little Red Corvette» fungerer til sitt bruk.

Videre er det tre singel-b-sider, der Prince akkompagneres av piano i den første av disse, «How Come U Don’t Call Me Anymore?». Dette blir en kontrast til det tettere lydbildet på albumet, da vi her får Prince på sitt mer nakne musikalsk. «Horny Toad» er kjappere og av det spretne slaget, mens «Irresistible Bitch» er mer funky. Alle disse låtene er gode på hver sin måte, der de fremviser noe av Princes allsidighet.

For samlerne er det nok uansett mer spennende med to disker (fire LP-er) som inneholder i all hovedsak tidligere uutgitt materiale fra «1999»-perioden, henta fra Prince sitt rikholdige arkiv. Her blir materialet presentert i kronologisk rekkefølge, og vi befinner oss i november 1981 når Prince legger blant andre en god og småfunky «Feel U Up» på tape.

I den medfølgende boka er det lagt inn litt historikk rundt disse innspillingene, hvilket også inkluderer kommentarer fra Prince. Samtidig er opptakene lydmessig helt på høyden, så dette handler ikke om gravrøveri der fansen serveres mer eller mindre ubrukelige innspillinger, selv om ikke alt her kan betraktes som ferdige versjoner. Interessant for mange vil det også være å høre tidlige versjoner av låter som skulle dukke opp igjen ved senere anledninger som for eksempel «Possessed», eller i oppdaterte versjoner på «1999», slik som «International Lover» og «Delirious».

Litt funk i form av «Money Don’t Grow On Trees» – der Prince slår seg løs på trommene underveis – og «Rearrange» er bra, mens «Vagina» er basert rundt et smårocka gitarriff. Her befinner vi oss altså tidlig i prosessen som fører frem mot «1999», men samtidig er det musikk her som det skal ta nesten ti år før allmennheten får oppleve når «Bold Generation» viser seg som en tidlig og god versjon av «New Power Generation».

«Turn It Up» har mye av «1999»-uttrykket inne, «You’re All I Want» er mer rock’n roll, «If It’ll Make U Happy» har hint av reggae i seg, mens «Purple Music» byr på både funky gitarer og det småjazza. Deler av materialet har også muligens vært tiltenkt «sideprosjekter» som Vanity 6 og The Time, men uansett hva tanken har vært er det altså Prince-versjoner vi får her, og det er så absolutt verdt å lytte til dette materialet.

Den rimelig rett frem «Yah, You Know» er fengende, og den litt roligere «Moonbeam Levels» – med et småtungt gitarpreg – er en godbit, som først så dagens lys på «4Ever». Pepé Willie-komposisjonen «Do Yourself A Favor» er på sin side Prince på sitt mest popa. Også «Teacher, Teacher» er et melodisk innslag, før en turnedemo bestående av blant andre «Lady Cab Driver» og «Little Red Corvette» avslutter denne delen av boksen.

Utgivelsen kompletteres med to konserter fra 1982, der den første er på CD (eller LP) og er innspilt i Detroit. Dette er det andre showet Prince & The Revolution gjør denne kvelden, og her bys det på den komplette konserten. Åpninga «Controversy» går rett over i «Let’s Work» og dette er funky og godt, med et passe røft livesound. Bandet er upåklagelig – som om man forventer noe annet – og dette blir med det et godt innblikk i hva Prince sto for i konsertsammenheng før det virkelig tok av.

Videre utover i konserten kommer det gode versjoner av blant andre «Little Red Corvette» – med ypperlig gitartraktering – den roligere «Do Me, Baby», en heftig «Head», «Uptown» og «International Lover». Finalen med «1999» og «D.M.S.R.» er suveren, men det er klart det er enda mer interessant å se showet.

Det kan man gjøre ved å legge den medfølgende DVD-en i spilleren, og nå befinner vi oss i Houstons The Summit helt på tampen av 1982. Setlista er i stor grad den samme som i Detroit, men «Little Red Corvette» er ikke med. I stedet får vi en gitarfunky «Lady Cab Driver» senere i konserten.

Produksjonsmessig er ikke dette opptaket imponerende – noe videomaterialet fra The Summit sjelden er, men det er ofte historisk viktig – men det gir likevel et godt innblikk i liveshowet Prince presenterte på denne tiden. Med det blir det også klart at mannen allerede den gang hadde evnen til å skape show med innlevelse, og setlista er god, om noe kort. Videoen varer under 70 minutter.

«D.M.S.R.» kommer nå tidlig i settet, mens «Head» – ispedd en dose «Sexuality» – avslutter konserten. Underveis setter hovedpersonen seg ved pianoet for å fremføre «How Come U Don’t Call Me Anymore?», som innledes av en improvisasjonssekvens, og avsluttes med et langt a cappella-parti. Dette er godt stoff, men produksjonsmessig altså et stykke fra dagens høydefinerte kvalitet.

I bookleten er det litt lesestoff. Journalist Andrea Swensson gjør et interessant tilbakeblikk til tiden rundt «1999», og tar blant annet for seg de to mindre vellykka oppvarmingsjobbene for The Rolling Stones i 1981. Videre forteller Guns N’ Roses-bassist Duff McKagan – som spilte inn sin versjon av «Bambi» i forbindelse med sitt første soloalbum – om sitt forhold til Prince, og dette er interessant lesing.

Som en helhet blir denne deluxe-versjonen av «1999» et særdeles godt innblikk i en viktig periode i Princes artistliv, og med alt det tidligere uutgitte materialet snakker vi samtidig om en gavepakke til fansen.

Jan Dahle

Fest som om det var 1982 igjen