Henter frem igjen Phil Lynotts glemte låter


Grand Slam «Hit The Ground»
Marshall

Da Thin Lizzy tok farvel i 1983 brukte ikke Phil Lynott lang tid på å sette sammen Grand Slam, og bandet turnerte en del rundt på de britiske øyer i 1984. Noen innspillinger ble også gjort, men bandet kom aldri lenger enn til demostadiet. Mye av dette stoffet har likevel blitt sluppet på mer eller mindre offisielle utgivelser, men nå er et album med nye versjoner av låtmaterialet ute.

Dette betyr selvfølgelig at vi snakker om innspillinger uten Phil Lynott, men det er tynnere i rekkene enn som så når kun gitarist Laurence Archer er igjen fra 35 år tilbake. Tangentist Mark Stanway er riktignok med på deler av albumet, men han har hoppa av igjen etter at bandet gjenoppsto for noen konserter i 2016, hvilket egentlig gjør dette mer til Laurence Archer Band enn Grand Slam.

Det er også låter her som er skrevet i nyere tid, og åpningssporet «Gone Are The Days» er blant disse. Stilmessig er dette uansett lagt relativt tett opp mot Lynotts uttrykk, og låtmessig fungerer det bra. Det samme gjelder for platas tittelspor, som er en god rocker. Archer leverer også bra på gitaren, og at han kan spille har han opp gjennom åra vist i blant andre UFO.

Videre rocker det greit av «Crazy», mens det roes ned med «Long Road». Vokalist Mike Dyer synger bra, men han har langt fra det særpreget Lynott hadde i stemmen. Den sammenligninga er uansett lite aktuell på dette ferske materialet.

Den blir mer aktuell når vi kommer inn på velkjente låter her, og først ut av disse er «Nineteen», som etter Grand Slams oppløsning endte opp som Phil Lynotts siste singel, sluppet høsten 1985. Låta er ypperlig, og den riff- og gitarbaserte versjonen vi får her er god, men nå er den selvfølgelig redusert til å være en coverversjon.

Det samme gjelder naturligvis også for «Military Man» – b-siden til Phil og Gary Moores «Out In The Fields»-singel – som blir en helt grei cover av ei låt som er fenomenal med Phil og Gary. Også «Dedication» – som takket være studioteknologi endte opp som Thin Lizzys siste singel, i 1991 – stammer fra Grand Slam-tiden, og er spilt inn for «Hit The Ground», med hell.

«Sisters Of Mercy» og «Crime Rate» er låter som ikke fikk nytt liv etter Grand Slam, og som for mange nok vil fremstå som nye her. Førstnevnte – demoen ble sluppet i Thin Lizzy-boksen «Vagabonds Kings Warriors Angels» – har tydelig Thin Lizzy-elementer når den rockes opp, og blir en energisk rocker. «Crime Rate» er mer groovy, og nesten småjazza på pianosiden, der bassist Dave Boyce og trommis Benjy Reid setter sitt preg på de luftige versa.

Med det er også et musikalsk godt album ved veis ende, men det er vanskelig å komme utenom det faktum at det fremstår billig, og litt gravrøversk, å bruke Grand Slam-navnet. Sånn sett hadde nok Laurence Archer i lengden tjent på å kalle bandet noe annet.

Jan Dahle

Henter frem igjen Phil Lynotts glemte låter