I løpet av det siste året har Iron Maidens katalog blitt reutgitt på CD i bolker på fire og fire, og nå er vi fremme ved siste runde, der «A Matter Of Life And Death» denne gangen er valgt ut til å by på Eddie-figur og tøymerke. Det betyr at det nå er 2000-tallet det handler om, og med det et band som skal følge opp det ypperlige comebackalbumet «Brave New World».

Vi er nå inne i en periode der Iron Maiden er reetablert, etter den vanskelige tiden på nittitallet, og samtidig har britene oppnådd aksept også utenfor metal-miljøet. Det resulterer blant annet i at dagspressa – som har vært gjennomgående negativ til bandet i nesten en mannsalder – plutselig trykker jernjomfruene til sitt bryst, og Iron Maiden møter ikke lenger mye motstand på veien.

Samtidig er det også nødvendig for bandet ved et par anledninger å spille to kvelder i Spektrum, og i 2008 opptrer Iron Maiden for nærmere 50.000 nordmenn da både Trondheim og Oslo besøkes. Man kan vel ikke akkurat kalle det en «overnight sensation» etter mer enn to tiår i bresjen for britisk heavy metal, men anerkjennelsen og populariteten øker kjapt første del av det nye årtusenet. Dette samtidig som bandet har etabler sin definitivt mest stabile besetning, som i 2019 kan markere sitt 20-årsjubileum.

Interessant er det å se at dette skjer på samme tid som Motörhead vokser seg ut av Rockefeller og etter hvert blir nærmest allemannseie, og at Judas Priest trekker større publikum enn noen gang tidligere her til lands. 2000-tallet skulle sånn sett bli «dinosaurenes» hevntid, samtidig som de av oss som hadde stått ved disse bandenes side store deler av livet kunne glise et fornøyd «hva var det jeg sa»-smil.

Etter «Brave New World» har Iron Maiden altså sluppet fire studioalbum, og mottakelsen har tidvis vært blanda blant fansen. En del god musikk har det uansett kommet i denne perioden, samtidig som bandet har klart å gjøre flere ypperlige mimreturneer med interessante setlister for fansen som har kommet til underveis.

«Dance Of Death» (2003)

«Dance Of Death» ble satt i den nesten umulige posisjonen det var å skulle følge opp «Brave New World», og plata klarte da heller ikke helt å leve opp til forventningene. Da bandet besøkte Spektrum i forkant av albumutgivelsen fikk publikum en forsmak i form av platas første singel, «Wildest Dreams», som i typisk Iron Maiden-ånd var en ikke mer enn helt grei og rett frem førstesingel. Heller ikke neste singel, «Rainmaker», står igjen som bandet på sitt ypperste, selv om det vi hører i disse kortere låtene er helt ok.

Albumet byr likevel på noen riktig gode spor, selv om flere av disse følger det som nå er en veldig standardisert Iron Maiden-formel, der låtene ofte innledes med en litt rolig start. «No More Lies» er et eksempel på dette, der keyboards er med på å skape stemninga innledningsvis, før det smeller til med det enkle refrenget, melodiøse solopartier og dynamikk, før det så roes ned igjen i siste del.

Som på hele 2000-tallet er det Kevin Shirley som sitter bak spakene, og det fungerer greit, selv om mannen ikke er noen Martin Birch. At låtmaterialet er noe ujevnt på «Dance Of Death» er det lite knottmannen kan gjøre noe med, og spor som «Montségur», «New Frontier» og «Age Of Innocence» er rimelig forglemmelig i den store Iron Maiden-sammenhengen. Selv de svakere låtene kan likevel ha gode elementer, slik som solopartiet i «Gates Of Tomorrow».

Platas tittelspor benytter den tidligere nevnte formelen, og dette er gode åtte og et halvt minutt. Med det snakker vi om det episke Iron Maiden, men her krydrer bandet også med «strykere» i melodiske, uptempo partier. Det er da også i denne typen låter bandet er på sitt ypperste på «Dance Of Death».

«Paschendale» blir sammen med tittelkuttet høydepunktet, der denne er veldig basert rundt dynamikken og det småpompøse, samtidig som melodilinjene er gode. «Face In The Sand» er på sin side et litt snodig spor, der Nicko McBrain småjogger av gårde i et jevnt tempo, mens et smått symfonisk preg ligger over det hele.

«Journeyman» fungerer godt som siste spor, der det holdes på et rolig nivå, og Iron Maiden med det leverer en ganske streit ballade. Dette gjøres igjen med et preg av «strykere», og dette er med på å gjøre «Dance Of Death» til et noe annerledes album i Iron Maiden-katalogen. Alt i alt snakker vi uansett om en litt ujevn affære, som takket være et par skikkelige topper så vidt klamrer seg til en firer.

«A Matter Of Life And Death» (2006)

«A Matter Of Life And Death» er et album som i sin tid skapte mye debatt, og materialet ble ikke mindre kontroversielt av at Iron Maiden valgte å spille plata i sin helhet på den påfølgende turneen. For undertegnedes del står skiva uansett igjen som den beste fra denne perioden, og det egentlig på et litt underlig vis. Plata har nemlig ikke en mengde spor som står igjen som klassiske, men albumet er likevel den mest spennende lyttinga fra bandet på denne siden av tusenårsskiftet, der kvintetten til tider er på sitt mer progressive.

Det åpner rimelig streit med andresingelen, «Different World», der refrenget er riktig så fengende. Produksjonen sitter også bra, mens gitarsoloene er godt krydder. Denne singelen fulgte for øvrig «The Reincarnation Of Benjamin Breeg», som er ei riktig god, midtempo låt. Sistnevnte er for øvrig rimelig rett frem, med god riffing og fine soloer underveis.

Steve Harris er fremtredende i «These Colours Don’t Run», som byr på en mengde taktskifter i typisk Iron Maiden-ånd, og dette er blant de mange spora på plata som gjør seg bra. Vi snakker likevel ikke om de mest lettfattelige låtene fra Iron Maiden, og nettopp det er kanskje grunnen til at dette materialet i dag ikke står igjen som solide påler i bandets historie. Dette er rett og slett mer lyttemusikk enn knyttneven-i-været-musikk.

Det er tyngde i riffinga i «Brighter Than A Thousand Suns», samtidig som tangentene tilfører et lettere element, og videre kommer det interessante tempovariasjoner underveis i et solid verk på nesten ni minutter. Herligheten er skrevet i fellesskap av Adrian Smith, Bruce Dickinson og Steve Harris, og materialet på albumet er da også i hovedsak resultatet av samarbeider, der kun den nærmere ti minutter lange, smått storslåtte og proga «For The Greater Good Of God» er skrevet av Harris alene.

Tempoet er relativt høyt i «The Pilgrim», men det er også noen mer groovy partier her. Samtidig er nok dette platas minst spennende spor, men uten at låta på noen måte er svak. Materialet er i det hele tatt godt gjennom hele skiva, og «The Longest Day» og den roligere «Out Of The Shadows» sitter riktig bra i øregangene.

«Lord Of Light» innledes igjen med dette mer neddempa, før det brått slår over i rocka riffing som føles annerledes i Iron Maiden-sammenheng. Dette skjer samtidig som tempoet økes, så formelen opprettholdes uansett. Når «The Legacy» avslutter «A Matter Of Life And Death» drar gutta det helt ned på akustisk nivå før det over ni minutter lange sporet etter hvert bygger seg opp mot et gyngende driv, senere blir det mer tempo, og i det hele tatt er dette en god finale på et undervurdert album.

«The Final Frontier» (2010)

En meningsløst lang intro i form av «Satellite 15» gjør at det blir en langdryg åpning før tittelsporet til «The Final Frontier» kommer skikkelig i gang etter nærmere fem minutter. At disse to elementene ikke har vært delt i hvert sitt spor har alltid vært et irritasjonsmoment, for «The Final Frontier» er ei absolutt godkjent låt når man først kommer frem til den, selv om gjentakelsen av tittelen blir litt vel mye.

Det er så rett over i «El Dorado», som er en relativt typisk rett i trynet førstesingel fra Iron Maiden som sitter greit. «Mother Of Mercy» følger, og dette er ei låt som ikke løfter seg over det helt greie. «The Final Frontier» har da også vist seg som ei skive man i stor grad har «glemt» der inne i den etter hvert omfattende Iron Maiden-diskografien. Igjen er ikke plata direkte dårlig, men den drar seg ikke over det å være midt på treet.

Noe av problemet er denne gjentakelsen av låttitlene i refrengene, og det er ingen tvil om at materialet – som i hovedsak består av lange låter – hadde tjent på å blitt trimma noe ned. Samtidig blir ei kjapp og rett frem låt som «The Alchemist» litt småkjedelig, mens «Starblind» blir intetsigende. Spor som «Isle Of Avalon» og «The Man Who Would Be King» klarer på sin side ikke helt å leve opp til potensialet, selv om det er gode innslag underveis.

Det er likevel låter som fungerer bra, slik som høydepunktet «Coming Home», der du blir tatt med på en moderat musikalsk berg-og-dal-banetur, samtidig som solopartiet sitter godt. «The Talisman» har et catchy refreng som kombineres med energi og melodiske gitarer, og plateavslutteren «When The Wild Wind Blows» er god i sin episkhet. Helhetlig er «The Final Frontier» uansett blant de svakeste Iron Maiden-platene.

«The Book Of Souls» (2015)

Iron Maidens plater har gjennom denne perioden fått lengre og lengre spilletid, og når vi nå er fremme ved bandets foreløpig siste studioalbum handler det om en dobbel-CD på 92 minutter. Sånn sett er «The Book Of Souls» et ambisiøst prosjekt fra bandets side, men heldigvis har gutta kommet opp med gode låter.

«If Eternity Should Fail» er ei riktig god åpning, der en litt mystisk innledning følges av typisk Iron Maiden. Det hele brytes så opp halvveis av McBrain, som leder bandet inn i et godt instrumentalparti. Samtidig er dette det første av to spor som er komponert av Dickinson alene, og som muligens var tenkt for et soloalbum.

Vokalistens andre solokomposisjon er den avsluttende «Empire Of The Clouds», som klokker inn på 18 minutter, og med det er Iron Maidens lengste låt et faktum. Med fremtredende piano, spilt av Dickinson, er dette også noe helt annet enn vi er vant til fra britene. Det bygger seg opp med trommer og strykere, før bandet etter noen minutter begynner å ta seg mer og mer til rette, og det blir mye instrumentalt med hint av Savatage her og der.

Den energiske «Speed Of Light» er den rake motsetningen til nevnte spor, og igjen snakker vi om ei singellåt som er av det enkle og kortere slaget. Med det er ikke dette skivas mest spennende kutt, men den fungerer bra på sitt vis. På den korte siden er «Tears Of A Clown» – dedikert til Robin Williams – ypperlig. Også «Death Or Glory» fungerer relativt godt i sin enkelhet, mens «When The River Runs Deep» derimot blir svakere.

«The Great Unknown» byr på mye bra på gitarsiden i ei låt som er god, der også tangentene får relativt bra med plass. Denne er heller ikke blant de lengste spora på skiva, men så følges den av godt over 13 minutter med «The Red And The Black». Dette er en sterk komposisjon med både melodiske gitarer, et riff som effektivt driver låta fremover, og en ypperlig instrumentalsekvens, samtidig som den låner litt fra «Heaven Can Wait» på korsiden. Også «Shadows Of The Valley» har for øvrig elementer som drar tankene mot «Somewhere In Time».

Sekstetten treffer godt med sine lengre låter her, og tittelkuttet er nok et eksempel på det. Igjen åpner det rolig, med kun kassegitar og tangenter, før resten av bandet kommer inn og låta riffes skikkelig i gang. Keyboards er, som så ofte ellers på plata, rimelig fremtredende, samtidig som rytmebruken skaper et interessant groove. Igjen er det selvfølgelig også snakk om taktskifter og musikalsk dynamikk, og Iron Maiden holder seg med det til det bandet kan best.

Med det er også Iron Maidens studiohistorie ved veies ende, og da er det bare å vente på at også bandets liveplater skal slippes i nye restaurerte utgaver.

Jan Dahle