Work Of Art «Exhibits»
Frontiers

Da svenske Work Of Art kom fra intet i 2008 leverte bandet et fenomenalt og Toto-inspirert album, og siden den gang har det kommet to plater til. Samtidig har gitarist og hovedlåtskriver Robert Säll vært en del av W.E.T., i tillegg til å ha blitt en av huskomponistene til Frontiers. Det er mulig alt dette har tatt fokus litt bort fra Work Of Art, men etter fem års platepause er bandet nå endelig ute med album nummer fire, «Exhibits».

«Misguided Love» gir «Exhibits» ei rocka og uptempo åpning, og samtidig er dette melodisk, slik vi er vant til fra Work Of Art. Vokalist Lars Säfsund synger godt, mens Säll legger en god solo underveis. Bassen trakteres for øvrig av en håndfull gjester, og blant disse er Toto-bassist Shem Von Schroeck, som dukker opp i «Be The Believer» – igjen med flott gitartraktering – og den mer rocka «This Isn’t Love». Sistnevnte spor byr også på tangentsolo fra filmkomponist Vince DiCola.

Det er uansett først og fremst godt fremførte melodiøse låter dette handler om, og tangenter og gitarer kombineres ypperlig i den suverene og midtempo «Another Night». Dette er Work Of Art på sitt beste, og det hele er fint produsert og arrangert. Som et resultat blir «Gotta Get Out» relativt popa, men Work Of Art er i det hele tatt et band som legger seg pent i øregangene med et ofte ganske snilt uttrykk. I likhet med for guttas store forbilder, Toto, tilfører likevel gitarene det litt røffere.

Med «Come Home» blir så Work Of Art litt tyngre og enda mer gitarorientert, men Säfsunds vokal er uansett like melodisk mens trommis Herman Furin jobber litt ekstra. Samtidig byr gjestetangentist Robert Elovsson på gode elementer, som er med på å sprite opp et kutt som skiller seg noe ut i Work Of Arts innarbeida AOR-verden. Også den uptempo «Destined To Survive» fremviser bandet fra en relativt rocka side, men fortsatt innenfor Work Of Art-rammene.

Trioen fremviser i det hele tatt sine mer tydelige rockeelementer utover på skiva, og «Scars To Prove It» gir Säll en god anledning til å sette gitarriff i førersetet, men ikke på direkte bekostning av keyboardene. Dette er uansett Work Of Art på sitt tøffeste, noe som igjen viser seg å fungere bra for svenskene. Gutta har i det hele tatt levert nok et sterkt album, samtidig som de på sin måte utvider uttrykket, men uten å miste essensen i det bandet alltid har drevet med.

Etter de rocka spora avslutter Work Of Art skiva mer moderat med den sterke «Let Me Dream», og med det kommer ei av albumets beste låter helt sist der groovet er herlig, samtidig som melodibruken er flott og tangentene krydrer godt. Som en helhet fremstår uansett Work Of Art som litt hardere enn tidligere, uten at det går ut over låtkvaliteten.

Jan Dahle