Quiet Riot «Hollywood Cowboys»
Frontiers

I 1983 tok Quiet Riot Amerika med storm da «Metal Health» ble et virkelig storselgende album. Siden den gang er kun trommis Frankie Banali igjen i kvartetten, og platene har utvilsomt vært av varierende kvalitet opp gjennom åra. Det har i det hele tatt ikke vært ei enkel reise for bandet, og siden «Hollywood Cowboys» ble spilt inn har vokalist James Durbin forlatt skuta.

«Hollywood Cowboys» er denne besetningens andre album, og bandet fortsetter der man kan forvente, med hardrock som er klassisk i uttrykket. Når Alex Grossi riffer i gang «Don’t Call It Love» lover det da også bra, men produksjonen er for svak. Låta vinner litt på dynamikken, men gutta klarer uansett ikke å overbevise her.

Det blir i det hele tatt noe veldig halvveis over «Hollywood Cowboys», der låtene ikke er sterke nok. Resultatet blir veldig intetsigende, der man etter hvert som skiva skrider frem stiller seg likegyldig til det hele.

Grossi blir vinneren, da gitaristen gjør noe godt, men helhetlig holder altså ikke dette. «Heartbreak City» er riktignok et spor som har potensial, men lydbildet yter ikke denne litt groovy saken rettferdighet.

De uptempo «The Devil That You Know» og «Insanity» faller helt igjennom, mens småseig blues i form av «Roll On» ikke blir mer enn helt ok. Det treffes uansett litt med seigheten i «Hellbender», som blir skivas beste spor. Når det gjelder «Hollywood Cowboys» generelt blir nok albumet uansett stående igjen som en parentes i Quiet Riots diskografi.

Jan Dahle