The Show Must Go On
Oslo Spektrum
2/11-2019

Etter ti år med The Show Must Go On satte Åge Sten Nilsen opp en siste teaterforestilling i 2017, men det betyr ikke at mannen er helt ferdig med konseptet. Nå gjør han noen spredte konsertversjoner av showet, og når Oslo Spektrum fylles er det en kombinasjon av konsert og Las Vegas-show som møter publikum.

Scena fylles opp med engler før «Flash» smeller ut over salen, mens pyroen slår gnister, og Håvard Gryting synger noen strofer før Åge Sten Nilsen entrer podiet for «The Show Must Go On». Det er et medleypreg innledningsvis, der «We Will Rock You» – med taktfaste flammer som skyter opp fra scenas front – kjapt følger.

Nå er rockestandarden satt, og «One Vision» og «Fat Bottomed Girls» hentes fra hvert sitt tiår. Repertoaret er da også en miks av mye av det vi har blitt servert gjennom forskjellige versjoner av The Show Must Go On siden 2007. Samtidig beveger Åge seg rundt på scena, og opp og ned trappene på sidene og midten, og lysbruken er tidvis heftig.

Englene er et tilbakevendende tema, og til «A Kind Of Magic» kommer de inn på scena med lysende vinger til dunkel scenebelysning, noe som er en fin effekt. Åge deler også spotlighten med showets korister, Håvard Gryting og Frode Vassel, og denne duoen synger «Under Pressure», før kveldens første gjesteartist, Anna-Lisa Kumoji, gjør en suveren «Killer Queen».

Bruken av flere vokalister skaper variasjon og dybde i showet, og når Sølvguttene kommer marsjerende inn for å legge kor bak Nilsen er det klart for et helt annerledes element, der vi blant annet får høre «Is This The World We Created…?». Nettopp slike innslag er med på å gjøre denne Spektrum-konserten til noe litt ekstra spektakulært.

En egen Freddie Mercury-sekvens byr på litt av livshistorien til den flamboyante frontmannen, der «The Golden Boy» og «Barcelona» tar publikum tilbake til samarbeidet med Montserrat Caballé. Her deler Nilsen vokalen med sopran Eir Inderhaug, hvilket absolutt er vellykka.

Nå går forestillingen også over i et sjeldent tilfelle av at teaterelementene fra The Show Must Go On videreføres, der «Freddie» kysser en mann i slutten av «Mr. Bad Guy». Dette utvikler seg naturlig nok til en «Scandal», med paparazzier som omringer hovedpersonen. Bortsett fra dette er det ikke historiefortelling, slik vi gjerne har sett i teaterversjonene av The Show Must Go On.

Showet er likevel veldig visuelt, og til «Crazy Little Thing Called Love» – sunget av blant andre gitarist Torbjørn Alsos Raae – har danserne ikledd seg typiske Las Vegas-kostymer, inkludert «fjærpryd» slik vi ofte ser i syndens by. Det er da også tidvis et Las Vegas-preg over showet, samtidig som trapesartistene i «I Want To Break Free» tilfører et Cirque du Soleil-element.

«Who Wants To Live Forever» innledes med bilder av Åges datters oppvekst på skjermene, hvilket egentlig blir litt malplassert i et Queen-show, før Oda Helen Nilsen kommer inn for å synge duett med sin far. Hun fremstår litt nervøs, og vokalen sitter ikke like godt hele tiden, dermed blir ikke dette et helt ypperlig øyeblikk.

Når det rigges til med trapeser, eller når Sølvguttene skal av og på, benytter Åge anledningen til å skravle i vei, eller ta en tur ut i salen for å ta en «Ay-Oh»-sekvens a la Mercury. Dette fungerer for å slå i hjel dødtiden, samtidig som det effektivt fjerner publikums fokus fra scena, slik at for eksempel trapesartistene kommer overraskende på når lyset tennes.

Nilsen og gitarist Jon Pettersen slår seg ned ved første rad for å gjøre en fin «Love Of My Life», før Åge introduserer «No-One But You (Only The Good Die Young)» – som Kerry Ellis for øvrig har overtatt eierskapet til – med en dedikasjon til blant andre Tom Petty, Eric Carr, og selvfølgelig Freddie. Kumoji kommer så inn for å løfte denne godbiten av ei låt. Dette er flott.

Queen var så mangt musikalsk, og det var også et band med hardere kanter enn alle de som tror det handla om et popband har fått med seg. Dette understrekes når «I Want It All» – som vekker publikum, og allsangen runger i Spektrum – følges av «Tear It Up». Publikum blir med det servert en allsidig Queen-meny i løpet av de nesten to timene showet varer, der «Radio Ga Ga» setter punktum for hovedsettet.

Iført drakter som gir danserne en heftig discokuleeffekt skapes et interessant visuelt element til det første ekstranummeret, «Don’t Stop Me Now». Den påfølgende bandintroduksjonen blir på sin side litt langdryg, men gutta som backer Åge Sten Nilsen fortjener all honnør, for denne etter hvert særdeles rutinerte gjengen gjør så absolutt en god jobb når det gjelder å gjenskape Queen og Freddie Mercurys udødelige musikk.

Dette understrekes med en god «Bohemian Rhapsody» – selvfølgelig med bomber riktig plassert i det låta rockes opp – som blir et av kveldens høydepunkter, før «We Are The Champions» avslutter en god forestilling med alle kveldens artister på scena. Helt på høyde med teaterversjonene av The Show Must Go On har dette riktignok ikke vært, men Åge Sten Nilsen og hans ensemble gjør seg uansett godt, også i en mer konsertaktig utgave.

Jan Dahle