Mike Tramp & Band Of Brothers
Et sted til sjøs, Rock The Boat
26/10-2019

Mike Tramp gjør det på mange måter ikke videre enkelt for seg selv når han mønstrer på Stena Saga i fellesskap med backingtrioen Band Of Brothers, der han velger å utfordre et publikum som i stor grad er sultent på gamle White Lion-slagere. Han byr på låtene, men ikke slik brorparten av publikum ønsker det. Med det blir Mike Tramps halvannen time på scena Rock The Boats mest kontroversielle konsert.

Det åpner sterkt med den ferske «Best Days Of My Life», og Band Of Brothers viser seg umiddelbart som en utrolig solid gjeng, der gitarist Henrik Berger legger en flott solo. Med denne ypperlige backinga har hovedpersonen et godt fundament å legge stemmen på. Vokalen sitter da også veldig bra, og mannen har en stemme det alltid er fornøyelig å høre.

I all hovedsak spiller Mike også gitar, og da har valget falt på en tydelig sliten «Springsteen-gitar», og på flere måter får man en liten Bruce Springsteen-følelse av Tramp og musikken som fremføres i kveld. Samtidig byr dansken på litt humor mellom låtene, og det på morsmålet. Dette skaper en trivelig stemning.

Tramp henter frem relativt ferskt solomateriale som «Trust In Yourself» – der bandet byr på et herlig groove – og den rolige «Homesick». Dette gjør seg godt, men det er uansett liten tvil om at et feststemt sjøfarende publikum nok er her for å mimre seg tilbake til åttitallet. Dermed er det White Lion-låter folk ønsker seg. Det er da også et godt knippe klassikere som hentes frem.

Først ut av disse er «Little Fighter», og allerede her understrekes det at vi ikke kommer til å få høre låtene slik White Lion fremførte dem. Dette er noen av oss forberedt på, mens andre i salen nok får seg et sjokk som kanskje fortsatt sitter i. «Lady Of The Valley» blir uansett godt tatt imot, der dynamikken mellom det rocka og mer neddempa gjør seg godt.

Det svinges også kjapt innom Freak Of Nature – bandet Tramp danna etter White Lion – når «What Am I» hentes frem, og dette er et hyggelig gjenhør. Når det gjelder White Lion-materialet får vi den melodiske «Living On The Edge», igjen med en flott solo fra Berger. Samtidig er bassist Claus Langeskov og trommis Jakob Rønlov hele tiden en groovy grunnmur. Band Of Brothers har i det hele tatt veldig mye av æra for at dette blir Rock The Boats beste konsert.

«Broken Heart» tar publikum med tilbake til den spede begynnelse, men som reaksjonene etter konserten så tydelig viser, er det mye misnøye blant publikum for den omarrangerte måten dette stoffet fremføres på. Når Mike så introduserer «When The Children Cry» med påstanden om at dette er ei låt det kan synges med på, tar han fullstendig feil. Det er nemlig ingen i salen som kan synge med på det Mike selv omtaler som «Remix 2019-versjon».

Teksten er bortimot det eneste som er igjen fra originalen. Dermed forvirres et publikum som har venta på White Lions største klassiker, men for de av oss som er tilstede for å lytte blir dette en ypperlig fremføring. Saken er nemlig den at om de omarrangerte White Lion-låtene fungerer dårlig for den delen av publikum som er på fest for å gjenoppleve sine ungdomsår, så er det vi får høre likevel fortreffelige versjoner.

Golden Earrings «Radar Love» var i White Lion-versjon uptempo, men når Tramp nå henter frem igjen denne er tempoet senka, og det ligger en country-snert over det hele. Country-elementet ligger for øvrig stadig der som et forsiktig bakteppe i konserten, hvilket nok viser hvor Mike Tramp står i dag. «Radar Love» blir da også nok et eksempel på en glimrende annerledesversjon, der det også blir plass til allsang underveis.

Med «Coming Home» setter Tramp punktum med det rocka og riffbaserte, samtidig som han også får dytta inn en del av forbildene Thin Lizzys «The Boys Are Back In Town». Dette med i sin tid Thin Lizzy-tangentist Darren Wharton i salen. Med det setter også Tramp punktum for den beste konserten undertegnede har sett med ham siden 1989, men diskusjonene gikk nok heftig blant mer eller mindre skuffa fans utover natta.

For full rapport fra Rock The Boat, sjekk ut Scream Magazines desembernummer.

Jan Dahle