Mye nytt


Michael Monroe / Razorbats
Oslo, John Dee
22/10-2019

Oslobandet Razorbats har fått i oppdrag å varme opp kveldens publikum, og det gjør kvintetten med et godt overblikk over fem år i rockens tjeneste. Det settes et godt rockegroove med den fengende «Bad Teacher», og deretter løftes energinivået noe med «Social Rejects». Med det er det også over for materialet fra bandets ferskeste album «II», og mye av settet hentes dermed fra singel- og EP-utgivelser. Dette betyr blant annet «Summer Of Head» – med gode koringer – og den rykende ferske «White Trash Radio».

Når gutta beveger seg tilbake mot begynnelsen kommer en småpunka «Bring It On», mens «The Boys» byr på tunge trommer fra Torris Ilievski. Det blir nærmest poppunk i «This High», og bandet leverer godt, til tross for at vokalist Paul Erik Vercouteren sliter med teknikken. Det hele toppes så med trekløveret «Born In Blood», «This City» og «Kids Of The 70s», som er bandet på sitt ypperste låtmessig. Dermed går Razorbats ut på topp.

Michael Monroe skal ikke gjøre det helt enkelt for seg selv når han inntar John Dee med ei setliste som inkluderer 11 av 12 låter fra «One Man Gang», som kun har vært ute på markedet i fire dager. Dermed er det nok mange i den bortimot fullsatte salen som ikke har fått hørt seg opp på det ferske låtmaterialet, og showet åpner som nyvinninga med «One Man Gang», «Last Train To Tokyo» og «Junk Planet».

Allerede i andre låt står hovedpersonen på barrikadene, men han klarer liksom ikke helt å få slått seg løs i kveld, der det er verken muligheter til klatring eller andre store utfoldelser. Derimot hører vi stadig dunking fra mikrofonen som treffer gulvet underveis i konserten. Det vinnes uansett en del på den musikalske energien, men det er når det blir melodisk med «The Pitfalls Of Being An Outsider» det løfter seg litt ekstra.

Michael hopper ned fra scena i den litt roligere «Midsummer Nights», men energien og tempoet returnerer til «Ballad Of The Lower East Side». Dette markerer også begynnelsen på et lite tilbakeblikk, men i all hovedsak holder Monroe seg på denne siden av Hanoi Rocks. Det betyr uansett en god «Old King’s Road» – man kan jo mimre seg tilbake til den gang denne London-gata hadde sjel – med rock’n roll-gitarer fra Rich Jones og Steve Conte. Med «’78» når så konserten en foreløpig topp. Mange venter nok uansett på noen Hanoi Rocks-slagere, og selv om det ikke blir mange av disse er de som dukker opp gode.

«Motorvatin'» er først ut av disse, før det pøses på med en ultrakjapp «Black Ties And Red Tape», som om Michael vil røske publikum ut av mimrebobla. Det blir altså mye fra «One Man Gang», men det skal også sies at «Hollywood Paranoia» og «Helsinki Shakedown» gjør seg godt. Det er da også når det musikalsk modereres litt det fungerer aller best i kveld, slik som tilfellet er med «This Ain’t No Love Song».

Monroe henter frem saksofonen til «In The Tall Grass», men uten at vi egentlig hører den noe videre. Da gjør blåseinstrumentet mer ut av seg i lydbildet når vi når «Malibu Beach Nightmare», som følger en flott «Don’t You Ever Leave Me». Nå er det da også seriøst mimrestund på John Dee, der «Up Around The Bend» og «Dead, Jail Or Rock’n Roll» følger. Det hele skjer uten at Monroe sier mye, og når han først snakker er det egentlig vanskelig å skjønne hva han vil. Fremtoninga er i det hele tatt slik vi er vant til, hvilket vil si at mannen er rimelig hyper.

«Low Life In High Places» blir en annerledes hovedsettavslutter, men når mannen og bandet returnerer for en dose Demolition 23 er energinivået igjen høyt. «Nothin’s Alright» markerer også øyeblikket da Monroe ikke lenger klarer å holde igjen, og med det går turen ut til miksebordet, der han balanserer på rekkverket. Avslutningsvis blir vi så servert The Stooges «I Got A Right», og med det er en energisk og god konsert over, men Michael Monroe klarte ikke helt å matche konserten fra Rock The Boat tidligere i år.

Jan Dahle

Mye nytt