Åge og damene, igjen


Åge Aleksandersen & Sambandet
Oslo Spektrum
19/10-2019

De to tradisjonelle Rockefeller-konsertene med Åge Aleksandersen & Sambandet er i år bytta ut med én kveld i Oslo Spektrum, med tre av Åges kvinnelige artistvenner som gjester. Dermed er det en annerledes konsert vi blir servert, og etter hvert skal det komme store høydepunkter i et show som åpner sånn midt på treet.

Åge Aleksandersen er ute og markerer to jubileer. Han fylte 70 tidligere i år, og «Levva Livet» – mannens største salgssuksess – er nøyaktig halvparten så gammel. Dermed passer det seg at nettopp tittelsporet fra det 35 år gamle suksessalbumet sparker i gang den to og en halv time lange konserten.

Dette fungerer relativt bra, men blåserne tar for mye plass i lydbildet, hvilket dessverre til tider drukner Sambandet. Samtidig føles det som om mann og band ikke helt fyller den store salen med sine personligheter, men gitarist Skjalg Raaen løper i det minste frem på scenetunga i kjent stil for å rocke ut soloen. Denne energibomba av en gitarist fremstår likevel som litt mindre aktiv her enn på den mindre Rockefeller-scena.

Det følges på med «Fire Pils Og En Pizza», «To Skritt Frem» – med en riffintroduksjon rundt Chuck Berry og Keith Richards’ stiler – og «Norge, Mitt Norge». Dette er helt greit, der avslutningspartiet i førstnevnte svinger godt. «Danserinnen» fremviser på sin side at Åge selv til tider er litt rusten i stemmen, men det kan vi leve med, for denne mannens vokal har egentlig aldri handla om skjønnsang. Samtidig har musikken hans i høyeste grad kledd den litt mer rufsete stemmen som kom med åra.

Med «Lys Og Varme» vekkes endelig allsangen i salen, samtidig som Gunnar Pedersen som alltid får vist seg frem på sologitaren. Så langt har konserten vært helt på det jevne, men det føles samtidig som en forvokst versjon av det vi er vant til. Det kommer blant annet av at vi så langt har blitt servert standardmaterialet – Åge har en vanvittig katalog det godt kunne graves dypere i for å gjøre konsertene mer spennende – og samtidig hemmes det altså tidvis av litt for mye blåsere.

Alt rettes opp når den ikke ofte spilte «Vend Dæm Ryggen» hentes frem fra «Gamle Ørn». Nå sendes blåserne tilbake i garderoben, Åge er forbanna på de høyreekstremes fremmarsj, og vokalisten og band fremviser en fandenivoldskhet som virkelig røsker opp i forutsigbarheten vi har vært vitne til så langt i kveld. Dette blir utvilsomt et av kveldens høydepunkter, og vi trenger mer slikt i Åges konserter fremover.

Det er så tid for den første av kveldens gjesteartister, og det overrasker ingen at Ingebjørg Bratlands første bidrag er singelen hun og Åge slapp tidligere i år, «Skin Sola». Dette er sartere og flottere enn Åges originalversjon fra 1980, samtidig som Raaens tilførsel av en country-snert er ypperlig. Dermed sitter dette virkelig bra.

Bratland følger på med sin egen «Ingen Som Du», før hun henter frem sin tolkning av Bob Dylans «Make You Feel My Love», «Fordi Eg Elskar Deg». Aleksandersen trekker seg i disse tilfellene tilbake på scena, og lar gjesten skinne i all sin prakt, der hun gjør sistnevnte til et virkelig flott øyeblikk i Oslo Spektrum.

Blåserne returnerer til «Hold Fast», og dette er et av tilfellene der nettopp blåserarrangementet løfter deler av låta, samtidig som det bys på mye gitarer i siste del. Her rockes det også godt, og deretter skal «Eldorado» og dens seige groove nok en gang vise seg som en vinner. Samtidig legger Gunnar en ypperlig mandolinsolo, mens Terje Tranaas får plass til en god orgelutflukt. Nå er da også konserten inne i en riktig bra sekvens der «Hvis Du Rekke Ut Ei Hand» som alltid er fenomenal, mens «24/12» er og blir en moderne klassiker i Åges katalog.

Nå faller backdropen og avslører en vegg av lyskastere, noe som spriter opp det visuelle. Dermed fyller også Åge & Sambandet salen på en bedre måte, samtidig som Mari Boine kommer inn for å gjøre sin versjon av «Fremmed Fugl», «Oarbbis Leat». Dette er storslått, der hun også har med seg Frode Fjellheim på tangenter og vokal, mens Sambandet gjør sitt i bakgrunnen.

«Rosalita» er selvskreven duett, og igjen tilfører Boine en nerve vi savner i den ellers gode soloversjonen Åge gjør i konsertsammenheng. Kveldens absolutte høydepunkt skal likevel komme når Mari byr på sin egen «Goaskinviellja». Gitarist Roger Ludvigsen kommer inn underveis for å legge sitt bidrag – og med det begynner det å bli riktig gitarbefengt på scena – men det er vokalen, og den generelle stemninga i den småsære låta, som gjør dette så utrolig mektig.

Det som på mange måter har mangla litt i kveld er den feststemninga man kunne forvente at Åge Aleksandersen skulle skape i et fullsatt Spektrum, men når Tranaas henter frem trekkspillet til «Suttekluten» blir det full låvefest i Oslos storstue. Den litt trege starten på konserten er med det i ferd med å bli glemt, og det fortsetter ypperlig der allsangen tar over når det roes ned med «Dekksgutten», der Pedersen også kommer frem på scenekanten for nok en fin solo.

Den tredje og siste gjesten for kvelden er Hanne Boel, som byr på sine to største låter, «Starting All Over Again» og ikke minst «Don’t Know Much About Love». Sistnevnte skaper igjen feststemning i salen. Som pålegg i denne sandwichen får vi Hannes tolkning av Åges «Tenk Om», hvilket igjen blir et fint øyeblikk, der Aleksandersen også byr på litt vokal underveis.

Resten av konserten er nå en helt standard avslutning fra Åge & Sambandet, der gutta byr på en energisk «Min Dag». Videre følger den alltid ypperlige «Dains Me Dæ», men et lite trekk i karakteren blir det for fullstendig unødvendig, og egentlig irriterende, bruk av tverrfløyte. Da gjør det seg bedre når blåserekka pøser på i «Rio De Janeiro». Konfettien smeller ut over salen, og låvefestfølelsen er absolutt tilstede der allsangen igjen runger, og hele sambandet etter hvert står i front på scena.

«Twist And Shout» og en reprisesnutt av «Levva Livet» er den selvsagte finalen på en konsert som altså åpna litt tungt, men som underveis har utvikla seg til en annerledes og spennende opplevelse. Dermed har Åge Aleksandersen halt det hele i land på godt vis, samtidig som han har bevist at det aldri er for sent å innta de store salene, der han nå kan stryke både Royal Albert Hall og Oslo Spektrum fra lista over steder han nok følte han var nødt til å fylle i løpet av ei nå godt og vel 50 år lang karriere.

Jan Dahle

Åge og damene, igjen