Vaisnake


Whitesnake «Slip Of The Tongue (30th Anniversary Super Deluxe)»
Rhino

Etter gigasuksessen med «Whitesnake» i 1987 fulgte David Coverdale relativt kjapt opp med «Slip Of The Tounge», da dette albumet ble sluppet i 1989. Samtidig markerte denne utgivelsen et band som var lengre unna sitt klassiske uttrykk enn noen gang ellers i den nå over 40 år lange karriera, mye grunnet supergitarist Steve Vais markante bidrag som dro Whitesnake mer bort fra bluesen. Nå finner du den hele og fulle musikalske historien fra den gang samla i en boks bestående av seks CD-er og en DVD.

Den første disken er naturlig nok selve «Slip Of The Tongue» – riktignok med en ny låtrekkefølge – som innledes med tittelsporet. Her er Whitesnake et ganske tidstypisk hardrock-band, med en Coverdale som bedriver vokalakrobatikk i stedet for den mer følsomme stemmebruken fra tidligere dager. Dette fungerer på sin måte, samtidig som Vai legger inn mengder med signaturelementer. Det sistnevnte til glede for mannens fans, men garantert til irritasjon for alle som lengter tilbake til Whitesnakes mer bluesa periode. Dermed blir nok «Slip Of The Tongue» fort ei plate du enten elsker eller hater.

Denne skribenten er veldig glad i Steves gitartraktering, og dermed faller plata absolutt i smak, selv om låtmaterialet ikke er like sterkt som på forgjengeren. Komponeringa er for øvrig et samarbeid mellom Coverdale og gitarist Adrian Vandenberg – som fikk fast plass i bandet i forbindelse med 1987-turneen – men sistnevnte spiller ikke på plata grunnet helsemessige problemer under innspillingsperioden.

Skiva fortsetter med den energiske «Kittens Got Claws», mens «Cheap An’ Nasty» er litt mer i retning av det klassiske Whitesnake-uttrykket. Over alt ligger uansett Vai, og setter virkelig sitt preg på plata, slik som i «Wings Of The Storm». Gitaristen riffer for øvrig tøft i den seige «Judgment Day», som definitivt er blant albumets høydepunkter, der Coverdale også er litt mer nede med vokalen.

«Slip Of The Tongue» byr på et par riktig gode ballader, og den første av disse er singelen «Now You’re Gone», som riktig nok også rockes noe opp, og blir sånn sett et relativt typisk eksempel på datidens power-ballader. «The Deeper The Love» er ei melodimessig enda sterkere låt som er litt nedpå, der riffinga er fortreffelig, og det samme er Vais fine solo. Helt nede er det så med den flotte «Sailing Ships», som etter hvert snus til en rocker.

Her avsluttes «Slip Of The Tongue» med nyinnspillinga av «Fool For Your Loving», som sånn sett følger opp «Here I Go Again» fra det foregående albumet, men uten at resultatet ble like suksessfullt. Den da nesten ti år gamle låta fikk likevel et nytt liv, der den ble plukka ut som den første av albumets tre singler. Med det er vi altså ved veis ende, og diskusjonene vil garantert fortsette rundt temaet om dette er ei Whitesnake-plate eller ikke, men spiller det egentlig noen rolle så lenge musikken er god, og Steve Vai herjer på ypperlig vis?

Den godkjente singel-b-siden «Sweet Lady Luck», og et par singelremikser er først ute for å fylle denne første disken. Videre kommer det fire alternative versjoner av albumspor. Dette er variasjoner over de ferdige innspillingene, og er sånn sett lydmessig helt på høyden der det for eksempel bys på alternative soloer i «Cheap An’ Nasty» og «Judgment Day».

Disk nummer to er promoalbumet «Slip Of The Tongue – The Wagging Tongue Edition», der hvert spor innledes med en intervjusekvens med Coverdale. Her får vi den opprinnelige låtrekkefølga, men det er uansett mellompratet som gjør dette til en interessant disk. Det snakkes blant annet om grunnen til å spille inn «Fool For Your Loving» på nytt, om tekster, og bakgrunnen for låtene.

CD-en som har fått tittelen «Evolutions: Demos/Remixes/Re-Records» består naturlig nok av en del rått materiale, der de ti første spora er albumet i blant annet demoform. Det betyr for eksempel instrumentaler og programmerte trommer, som så mikses sammen med mer ferdige versjoner for å vise utviklinga av låtene. Dette fungerer betydelig bedre her enn da noe tilsvarende ble forsøkt i 1987-boksen.

«Sweet Lady Luck» er det også funnet plass til, og i tillegg er det to uutgitte låter i form av «Kill For The Cut» og «Parking Ticket», men disse kommer i bedre versjoner på den neste disken, «Monitor Mixes, April 1989». Her får vi altså råmikser av hele skiva – der det mangler soloer og enkelte andre elementer – pluss noen låter som ikke fikk plass på albumet.

«Parking Ticket» er ei midtempo og smågroovy låt, mens «Kill For The Cut» er litt mer rett i trynet. Begge er relativt uferdige, der sistnevnte i hovedsak er instrumental, men det er interessant å høre disse låtene som ikke kom helt i mål. Det samme gjelder tre nyinnspillinger som det ble jobba med. To eldre Whitesnake-låter var tydeligvis på et eller annet tidspunkt aktuelle for plata, og det var «Ain’t Gonna Cry No More» og en pianobasert «We Wish You Well». Førstnevnte er instrumental, hvilket muligens kan tyde på at den ble droppa relativt tidlig.

Mer overrasker det da kanskje at også Vandenbergs da sju år gamle «Burning Heart» har blitt vurdert nok for prosjektet til at Whitesnake har spilt inn sin versjon, og den er også med her. Dette er en røff innspilling, men det er ingen tvil om at låta kunne blitt riktig god i Whitesnake-versjon, og med det kunne denne godbiten kanskje fått den oppmerksomheten den i utgangspunktet fortjente. Slik ble det uansett ikke, men sjekk ut Vandenbergs debutalbum for blant andre denne og suverene «Wait». Ok, det var dagens avsporing.

Den femte CD bærer tittelen «A Trip To Granny’s House: Session Tapes, Wheezy Interludes & Jams», og byr på diverse outtakes. Her finner vi alt fra ganske fullverdige versjoner av albumspor til små jammer, men dessverre er det ikke noe info angående hvert enkelt spor i boksen, så hva de forskjellige opptakene egentlig er vites ikke. Denne disken høres uansett mye ut som livegjennomkjøringer og øvinger i studioet, med en del improvisering fra David.

Her dukker blant annet «Liquor And Poker» opp, som på et tidspunkt også var ment å bli albumtittelen. Videre er også «Parking Ticket» og «Kill For The Cut» med, der sistnevnte i dette tilfellet har vokal. Etter hvert byr disken så på rene studiojammer, der seriøsiteten ofte er lagt helt til side. Dette resulterer i noen underholdende spor som en veldig alternativ «Now You’re Gone», funky jam i «Death Disco», og den ZZ Top-inspirerte «Whitesnake Boogie». Alt i alt er dette en underholdende disk.

Den siste CD-en er en redigert versjon av «Live At Donington 1990», der solosekvensene er klipt bort. Dette fungerer bra om du er blant de som liker å forholde deg til låter og ikke soloer. Hele konserten er uansett inkludert på DVD-en, men dette er selvfølgelig noe fansen har fra før. Det er likevel helt greit å få dette materialet i boksen, for på den måten å få en relativt komplett historie rundt perioden 1989-1990.

Donington-videoen er som kjent ikke av visuell høykvalitet, men lyden er ypperlig. Dermed blir dette en grei dokumentasjon på hva Whitesnake var live i 1990, hvilket vil si at vi får oppleve et sett – med unntak av «Ain’t No Love In The Heart Of The City» – helt og holdent basert rundt bandets da tre siste album. Dette betyr godlåter som «Slide It In», «Judgment Day», «Crying In The Rain», «Here I Go Again» og «Still Of The Night», fremført av et godt band med en tidvis litt anstrengt Coverdale på toppen. I motsetning til CD-en byr DVD-en også på solosekvensene, som blant annet inkluderer utdrag fra Steve Vais da ferske «Passion And Warfare».

DVD-en inneholder videre promovideoene til skivas tre singler, og i tillegg er det laget en ny video til «Sweet Lady Luck». Mer spennende er det uansett med en 20-minutters «The Making Of Slip Of The Tongue», der guttas egne hjemmevideoer er redigert ned til en sammenhengende historie mens Coverdale legger fortellerstemme. I tillegg til dette inneholder DVD-en også et langt, og ganske underholdende, intervju med Coverdale og Vandenberg der duoen mimrer seg gjennom hele sin felles historie, fra det første møtet og frem til og med «Restless Heart». Dette er godt stoff.

Alt dette er pakka i en hendig boks – som står fint ved siden av de tre foregående – der du også får med en poster, miniatyrversjon av turneprogrammet, og ikke minst ei bok som foreller «Slip Of The Tongue»-historien gjennom intervjuer fra datiden og mengder med memorabilia. Med det byr boksen på det definitive innblikket i denne Whitesnake-perioden.

Jan Dahle

Reklamer
Vaisnake