Thunder «The Greatest Hits»
BMG

I høst er det 30 år siden britiske Thunder slapp sin første singel, «She’s So Fine», og dette markeres med utgivelsen av «The Greatest Hits». Det betyr at du får 28 låter, som spenner over hele bandets karriere, fordelt på to CD-er. Om du går for deluxe-versjonen får du i tillegg med en seksspors live-CD.

«The Greatest Hits» – der du strengt tatt ikke finner mye som virkelig kvalifiserer som hits – er en relativt kronologisk presentasjon av Thunders elleve studioalbum, og dermed er den første disken bandet på sitt absolutt ypperste. Det åpner da også med den ultrasuverene «Dirty Love», og med det er denne skribenten tilbake til der det hele begynte.

Bandet har alltid stått for klassisk melodisk rock, med ypperlige låter og riff fra gitarist Luke Morley, og med Danny Bowes’ glimrende stemme på toppen. Tre av gutta hadde tidligere gitt ut et par ikke helt overbevisende plater med Terraplane, men med Thunders to første album, «Backstreet Symphony» og «Laughing On Judgement Day» – med Duran Duran-gitarist Andy Taylor i produsentstolen – ble gutta løfta inn i ren perfeksjon innen sitt felt.

Med rockere som «She’s So Fine» og «Backstreet Symphony», kombinert med rolige låter som «Love Walked In» og «A Better Man», fremviste bandet en meloditeft av de sjeldne. Om noen skulle ha glemt nettopp dette er det nå bare å sette på «The Greatest Hits», og de gode minnene vil definitivt komme tilbake. Godhumøret er samtidig garantert å strømme inn over deg, selv om ei flott låt som «Low Life In High Places» egentlig er alvorlig nok.

Thunder har aldri helt klart å matche disse to første albumene, men bandet har så visst levert sterk musikk også etter dette. «River Of Pain» og den riffbaserte «Stand Up», fra 1994s «Behind Closed Doors», understreker dette. Nå ble for øvrig originalbassist Mark «Snake» Luckhurst erstatta av svenske Mikael Höglund, med en fortid fra Great King Rat.

Höglunds tid i bandet ble kort, og når gutta gjorde «The Thrill Of It All» i 1997 var Thunder bassistløst, men Chris Childs kom inn til den påfølgende turnéen, og siden har bandets besetning vært stabil. Med Morley som bassist kom bandet opp med et litt ujevnt album, der den akustiske balladen «Love Worth Dying For» er blant de gode spora.

Med «Giving The Game Away» leverte Thunder et midlertidig farvel, og igjen snakker vi om ei ujevn plate, der den fengende «Just Another Suicide» står igjen som skivas sterkeste spor. Som så ofte ellers når et band proklamerer sin avskjed, så holdt heller ikke Thunder ord, og høsten 2002 var bandet tilbake med EP og turne, før «Shoot At The Sun» ble sluppet det påfølgende året.

Her var orkesteret tilbake i god form, og «Loser» toppa et sterkt album. Bandet har vært litt av og på siden den gang, men platene som har blitt sluppet har vært gjennomgående gode, selv om låtmaterialet kanskje ikke står igjen som like klassisk som nittitallsstoffet. «I Love You More Than Rock’n Roll», fra «The Magnificent Seventh!» har uansett blitt en konsertklassiker, der kubjella låner litt fra The Rolling Stones.

«Robert Johnson’s Tombstone» og «Bang!» fulgte, før gutta igjen gikk hver til sitt. Disse albumene er representert med hvert sitt spor, der «The Devil Made Me Do It» fra førstnevnte er et minneverdig kutt. Thunder returnerte så med «Wonder Days» i 2015, og kunne to år senere by på «Rip It Up».

Begge skivene fremviste et band i form, der låter som «Wonder Days» og «Rip It Up» er innenfor god og rocka Thunder-tradisjon. «The Rain» byr på sin side på det akustiske uttrykket litt i retning av Led Zeppelin, mens den halvrolige og groovy «In Another Life» viser nok en side ved Thunder.

«The Greatest Hits» byr videre på et par spor fra «Please Remain Seated» – nyinnspillinger sluppet tidligere i år – og et par coverlåter. Det er ingenting her fansen ikke har hørt før, men som samling er dette en god utgivelse, der bookleten byr på historikk og kommentarer til hvert spor.

Om du velger å gå for trippel-CD-en får du altså med seks låter innspilt live for Planet Rock, og dette viser igjen hvilket solid liveband Thunder er, og alltid har vært. Denne gangen er det den noe mer nedstrippa og omarrangert varianten det handler om, og med det altså «Please Remain Seated»-ånden. Resultatet er en riktig hyggelig halvtime.

Jan Dahle