Backstreet Girls «Normal Is Dangerous»
Voices Of Wonder

Det har skjedd en del på besetningsfronten siden Backstreet Girls slapp den middelmådige «Don’t Mess With My Rock’n Roll», og bandet er nå tilbake med en ny kombinasjon i rytmeseksjonen. Samtidig skuer orkesteret mot gammel storhet når «Normal Is Dangerous» viser seg å være guttas beste album siden «Sick My Duck». Med det står Backstreet Girls for årets største opptur.

Når «Moonrocker» drar skikkelig i gang – etter at Petter Baarlis gitar og Bjørn Müllers vokal litt forsiktig har innleda «Normal Is Dangerous» – er det et godt driv som åpenbarer seg, der gutta i rytmeseksjonen er et vesentlig element. Samtidig ligger gitarene akkurat der de skal i lydbildet, og sånn sett har produsent Stamos Koliousis klart å rette opp mye av feilen fra forrige plate.

Det hele låter luftigere denne gangen, og med det blir det også bedre plass til alt, inkludert melodibruken og vokalen. Plata består da også av solide låter, som krydres med mengder med riff og godt soloarbeid fra Baarli. Ikke overraskende er det også rimelig rett frem rock’n roll det handler om, og når tempoet økes med «Where Have All The Bad Boys Gone» er det vanskelig å sitte rolig. Det samme gjelder «Phenomenal» hvor det svinger godt.

Det er likevel når bandet halvveis ut på skiva trår til med «Status Quolity» dette blir virkelig farlig, der rytmeseksjonen – som for øvrig består av hjemvendt Backstreet Girls-bassist Morten «Mormone» Lunde og eks Shirleys Temple- og Revolver-trommis Frank Albin Tostrup – skaper et kjapt, rett frem AC/DC-komp, mens Baarli løper av gårde med sliden. Dette er heftig, og om du nå synes det lukter svidd i stua, er det bare høyttalerne det ryker av.

Litt mindre rett i trynet blir det når «Goat» følger med et herlig groove, og lett riffing fra Baarli. På toppen av det hele ligger Müller med sin umiskjennelige vokal, og her kommer mannen til sin fulle rett. Dette er også et spor der det nevnte luftige lydbildet virkelig gjør seg godt.

Platas tittelspor byr igjen på litt mer tempo, mens Baarli skravler seg gjennom midtpartiet, samtidig som han slenger ut småheftige solosnutter, og byr på kul riffing. Når bandet så er fremme ved «Wild Wilder» vekkes rockefoten så til live at den neste Facebook-challengen (for et tåpelig og oppbrukt konsept) burde bli å sitte i ro til denne låta spilt for full guffe.

Det gasses avslutningsvis sånn passe på når gutta legger ut på en tur langs «Motorhellway», der det plutselig dukker opp noe som minner om banjoplukking underveis. Sånn sett overrasker Backstreet Girls litt i siste spor, på ei skive som bringer bandet tilbake til gammel storform.

Jan Dahle