Klassisk blåserrock


Deep Purple «Live In Newcastle 2001»
e-a-r

Uten å ha klart å fullføre den forrige serien med konsertutgivelser, er e-a-r i gang med en ny serie med liveopptak med Deep Purple. Denne gangen handler det om utgivelser i et svært begrensa opplag på CD og LP, med opptak fra de tre siste tiåra, og det begynner med en konsert fra Australia i 2001.

Siden vi befinner oss i 2001 blir vi her servert et repertoar som er så godt som identisk med det vi finner på DVD-en «Perihelion», hvilket igjen vil si en litt lengre utgave av settet vi fikk oppleve i Drøbak samme år. Det som så skiller opptaket fra australske Newcastle fra resten av turneen er det faktum at bandet her er utvida med blåsere og kor.

Bassist Roger Glover leker seg litt med funk når bandet innleder konserten med «Woman From Tokyo», men det går straks over i det mer vante. Ian Gillan er på sin side ikke i sin aller beste form, men bandet rundt ham holder som alltid mål, der Jon Lord slenger på piano og Steve Morse leverer solid på gitaren.

Alt er også ved det vante når Gillan skravler i vei til resten av bandet setter i gang neste låt, som i dette tilfeller er «Vavoom: Ted The Mechanix». Blåserne setter for øvrig sitt preg på dette, samtidig som bandet jammer på sitt typiske vis. Produksjonen på opptaket er rimelig rå, men så har da dette også tidligere vært utgitt under tittelen «The Soundboard Series», hvilket forteller at vi snakker om innspillinger det ikke er gjort nevneverdig etterarbeid på.

På denne turneen plukka Deep Purple frem et par godbiter som ikke har blitt spilt så alt for ofte, og blant disse finner vi «Fools» og «Mary Long». Spesielt sistnevnte var særdeles gledelig, og her gir låta godt spillerom for Morse. «No One Came» er også et godt valg, som heller ikke er blant det mest utspilte stoffet i katalogen.

Mer standardmateriale som «Lazy» og «Black Night» byr på sin side på velkjente Deep Purple-elementer, der Gillan henter frem munnspillet i førstnevnte. Som typisk er blir dette også mye Lord- og Morse-show, og det er nettopp disse guttas bidrag som gjør dette riktig fornøyelig, men så handler da også Deep Purple mye om samspillet mellom orgel og gitar. Sistnevnte byr selvfølgelig på ekstra flotte toner i «Sometimes I Feel Like Screaming», og igjen krydrer Lord med piano.

«Perfect Strangers» feiler aldri, og med blåserekka på plass blir dette en annerledes versjon, som fungerer. Blåserne setter også et sterkt preg på «Hey Cisco», og det er som så ofte ellers flott når gutta roer det ned med «When A Blind Man Cries». Etter noen klassiske rockeriff kommer så det kanskje mest klassiske av dem alle når Morse drar i gang «Smoke On The Water».

Jimmy Barnes er en australsk legende, og hva passer da bedre enn at han hopper opp på scena når et av de mest legendariske britiske bandene besøker Australia? Her gjester han først på en lang «Speed King» – der The Easybeats’ «Good Times» legges inn og Ian Paice får plass til en trommesolo – og det i det hele tatt jammes en del.

Til avslutninga med «Highway Star» får Barnes også med seg sin Cold Chisel-kollega Ian Moss, og dette er en god finale på en god konsert. Det at blåserne gjør dette litt annerledes er også med på å gjøre skiva til noe litt annet enn de utallige liveplatene som ellers er ute med Deep Purple, og dermed noe fansen bør sette pris på.

Jan Dahle

Klassisk blåserrock