Et emosjonelt farvel


Slayer
Tons Of Rock, Oslo, Ekebergsletta
28/6-2019

Når Slayer inntar scena på Tons Of Rock er det for å gjøre sine siste 80 minutter foran et norsk publikum. Nedtellinga er med andre ord i gang, og det skal vise seg at det etter hvert blir en følelsesladet seanse vi blir vitne til.

Der utallige Los Angeles-band som dukka opp på åttitallet bygde sine karrierer rundt melodiske låter og et glitrende image, var Slayer den rake motsetningen, der kvartetten var langt mer aggressiv enn selv sine thrash-kolleger i Anthrax og Metallica. At Tom Araya og Kerry King – duoen som har holdt stand i 38 år – fortsatt mener alvor skal de da også understreke på Ekebergsletta.

Med «Repentless», fra kvartettens siste album, smeller Slayer til, mens flammene skyter opp. Når det så følges på med «Evil Has No Boundaries» og «World Painted Blood» er det en heftig troika som innleder thrashernes siste norgeskonsert. Alt er samtidig ved det vante, der Kerry King ikke gjør veldig mye ut av seg på scenas høyre side, mens Gary Holt gjerne balanserer på kanten på scenas motsatte side. Gitarduoen deler for øvrig soloer broderlig seg imellom utover i konserten.

I midten har vi så Tom Araya, som leder det hele med rolig prating mellom låtene, men smilet sitter nok muligens ikke like løst som ved en del tidligere anledninger. Kanskje er det en litt alvorstynget Araya vi ser her i kveld, men mannen leverer uansett, der han snerrer ut «Hate Worldwide» med stor overbevisning.

Bandet befinner seg så i et flammehav når «War Ensemble» dundrer ut over sletta, samtidig som backdropen faller for å avsløre en som passer låtas tema bedre. Bandet byr da også på fullt øs, der «Disciple» også står på menyen, før en riktig godbit kommer i form av den suverene «Mandatory Suicide».

Gutta er nå inne i en sekvens der det ikke legges inn pauser mellom låtene, og «Chemical Warfare» følger. Det kastes i det hele tatt ikke bort tid, og Slayer leverer med det heftig og effektivt. Samtidig er det ingen tvil om at bandet treffer denne skribenten best når tempoet senkes litt, og melodiene får litt mer spillerom, slik som i «Seasons In The Abyss».

Det skal uansett ikke slappes nevneverdig av, for flammene skaper den rette settinga til en ultrakjapp «Hell Awaits». Dette er heftig og brutalt, og da gjør det seg godt med det melodiske igjen når «South Of Heaven» dukker opp. Høydepunktene kommer da også tett i siste del av konserten.

Publikum ertes litt med en relativt lang overgang til «Raining Blood», men når et av thrashens mest klassiske riff virkelig får tak koker det da også i publikum. Finalen kommer så i form av «Dead Skin Mask» og naturligvis «Angel Of Death». Jeff Hanneman-backdropen vi har sett en del ganger tidligere er ikke på plass, men Holt har underveis i konserten hedra sin avdøde forgjenger med en veldekorert gitar.

Når det hele er over takker Slayer for seg, men Tom Araya står igjen på scenas venstre side, og bare ser ut over publikum. Han forsøker å holde igjen et smil, før det ser ut som om han holder igjen tårene. Samtidig virker det som om han vil at øyeblikket skal synke inn, og legge seg på minnet.

Mannen går så rolig over scena, for å gjenta det sammen foran den andre halvdelen av publikum, og øyeblikket fremstår som veldig emosjonelt for Araya. Det hele varer flere minutter, før han går bort til mikrofonen og sier «goodbye». Her og nå føles det virkelig som om vi tar farvel med mannen, som samtidig hylles av fansen, som nok også sliter med å holde tårene tilbake.

For full festivalrapport sjekk ut Scream Magazines augustnummer.

Jan Dahle

Et emosjonelt farvel