Kiss
Tons Of Rock, Oslo, Ekebergsletta
27/6-2019

Kiss’ avskjedsturne, «End Of The Road», har ankommet Norge for to konserter, og den første av disse finner sted på Tons Of Rock. Hit kommer bandet med 20 låter, og pyro nok til å kunne lyse opp hele Oslo, men dessverre står bandet på scena i tilnærma dagslys, noe som nærmest ruinerer det visuelle.

Det bærer rett tilbake til 1976 når Kiss åpner showet med «Detroit Rock City» og «Shout It Out Loud», der bandet først heises ned fra lysriggen, og bomber og flammer er en del av det visuelle. Disse elementene får naturlig nok altså mindre effekt når det er lyst ute, mens laserne senere i konserten like gjerne kunne stått igjen på trailerne, for de er så godt som helt usynlige.

Musikalsk låter bandet relativt bra, og når «Deuce» er tredje låt ut tar Gene Simmons kommandoen. Det er da også denne mannen som på mange måter bærer konserten på sine skuldre, der Paul Stanleys form kunne vært bedre. Sistnevnte sliter med mellompratet, men det er samtidig mindre kommunikasjon med publikum enn sist undertegnede så bandet.

Vokalen til Stanley har vært et problem i en årrekke, men på den pågående turneen er han mirakuløst nok mindre vond å høre på enn de siste åra. Dermed blir det på en måte lettere til en viss grad å nyte konserten, selv om jukset setter en litt annen bremsekloss på det hele. Resultatet blir uansett at låter som «Heaven’s On Fire» og «Lick It Up» blir levelige, samtidig som Paul ofte er lite delaktig i refrengene.

Gene er uansett på høyden, og «War Machine » – der demonen blåser flammer – og «God Of Thunder» blir med det høydepunkter i konserten. At både Eric Singer, Tommy Thayer og Simmons har sine solosekvenser er som det skal være i en Kiss-konsert, selv om dette ikke er veldig spennende. Thayer burde for øvrig utelate et par Ace Frehley-signaturelementer fra sin solo, mens Simmons på sin side i det minste skaper underholdning med blodspytting og generell ond fremtoning.

At Stanley flyr over publikum for å gjøre «Love Gun» og «I Was Made For Lovin’ You» fra en plattform ved lyd/lystårnet har vært et fast element i showet i mer enn 20 år, så sånn sett byr Kiss på akkurat det forventa. Det betyr også at «Black Diamond» krydres med pyro som gnistsnurrer, og at konserten med det nærmer seg slutten.

Til første ekstranummer setter Singer seg ved pianoet for å gjøre «Beth», mens åttitallet feires med «Crazy Crazy Nights», før den obligatoriske finalen med «Rock And Roll All Nite» står for tur. Dermed er det bomber, konfetti, og hydrauliske plattformer som gjelder som visuell konfekt. Kiss avslutter sånn sett akkurat som bandet skal, og har alt i alt levert en grei gjennomføring, som på mange måter legges i grus av den lyse, norske sommerkvelden.

Jan Dahle