Et kosmisk streif inn i kjærlighetsskuret


The B-52’s «Cosmic Thing (30th Anniversary Expanded Edition)»
Rhino

De beste platene til The B-52’s stammer fra perioden 1979 til 1983, men det var i 1989, med «Cosmic Thing», bandet skulle oppnå den helt store kommersielle suksessen. Med singelen «Love Shack» ble bandet allemannseie, og et stort publikum som nok ikke var videre kjent med «Rock Lobster», «Planet Claire» eller «Song For A Future Generation» oppdaga plutselig dette særegne bandet, som riktignok hadde moderert uttrykket noe nå.

Tittelsporet åpner «Cosmic Thing», og umiddelbart setter vokalistene sitt preg på uttrykket. Det er da også nettopp kombinasjonen av de særprega stemmene til Cindy Wilson, Fred Schneider og Kate Pierson som gjør mye av soundet til The B-52’s. Du er rett og slett aldri i tvil om hvilket orkester du hører når denne gjengen setter i gang med sin muntre musikk, som fra begynnelsen av henta inspirasjoner fra blant annet surf, punk og new wave.

Produksjonen på «Cosmic Thing» er delt mellom Nile Rodgers (6 låter) og Don Was (4 låter), og førstnevnte sitter bak spakene på platas tre første spor, der tittelkuttet er rimelig typisk The B-52’s. Det roes litt ned med den påfølgende «Dry County», og med det beveger kvartetten – som ble redusert fra en kvintettet etter at originalgitarist Ricky Wilson døde av AIDS under innspillinga av «Bouncing Off The Satellites» i 1985 – seg noe vekk fra det energiske uttrykket som ofte har kjennetegna bandet.

Den fjerde av platas singler, «Deadbeat Club», beveger seg også ganske langt fra orkesterets uttrykk fra overgangen mellom sytti- og åttitallet, der vi nå snakker om ganske streit pop. Stemmene tilfører uansett The B-52’s-preget, men det er ingen tvil om at Athens-bandet dytta en del gamle fans ut på sidelinja med «Cosmic Thing», blant annet med den popa «Topaz».

Også storhiten «Love Shack» byr på et moderert The B-52’s, men det er samtidig ikke mulig å utsette noe på låta, arrangementet, og Don Was’ produksjon. «Roam» er likevel ei enda sterkere singellåt, selv om den nok ikke står igjen som like klassisk som «Love Shack». Her er melodibruken suveren, samtidig som det bys på et godt groove. Dette er også et veldig strømlinjeforma The B-52’s, men det fungerer. «Junebug» har på sin side litt mer av bandets gamle særhet over seg.

Platas første singel var «Channel Z», som er veldig dansbar. Også dette er ei god låt, men igjen var dette noe som trengte tilvenning når man var vant til bandets eldre uttrykk. Vi snakker altså om at The B-52’s har utvikla seg mye i løpet av få år, men som samtidig, på sin litt snodige måte, holder seg innenfor sitt eget uttrykk. «Cosmic Thing» avslutter for øvrig med den litt neddempa instrumentalen «Follow Your Bliss», og med det er et godt album rodd i land.

Denne jubileumsversjonen av «Cosmic Thing» kommer som dobbel CD, og den første disken fylles ut med fem remikser. Det vil blant annet si to forlenga versjoner av «Roam», som er gode. Videre er det en utvida «Rock Mix» av «Channel Z», og en streit singeledit av «Love Shack». «B-52’s Megamix» er på sin side de fire singlene fra «Cosmic Thing» slått sammen til en mini «Party Mix», og dette fungerer bra.

Dessverre er det mange remikser som er utelatt, og det hadde utvilsomt vært å foretrekke at alle de alternative versjonene hadde vært samla på denne utgivelsen. I stedet er det henta frem tidligere uutgitte konsertopptak fra The Woodlands og Dallas fra «Cosmic Thing»-turneen i 1990, og det setter man selvfølgelig pris på.

Hele sju låter fra «Cosmic Thing» er med i dette 16-låters settet, og det åpner med nettopp «Cosmic Thing», som følges av «Bushfire». Bandet låter bra, og da ferskt materiale som «Dry County», «Roam» og en heftig, småfunky «Love Shack» spres utover showet, som ellers handler om bandets tidligere nevnte gromperiode.

Dermed er det bare å glede seg over klassisk The B-52’s i form av «Dance This Mess Around», «Private Idaho» og «Give Me Back My Man» i første halvdel av konserten. Produksjonen på opptaket er god, så det er egentlig ikke noe å utsette på denne disken. Settet som blir fremført er da også bra, der både gamle og nye fans får sitt.

Det er uansett ikke til å komme utenom at det er med tidlig stoff som «Mesopotamia», den uptempo «Strobe Light», «52 Girls» og suverene «Rock Lobster» denne skribenten treffes best når vi snakker om The B-52’s. Avslutninga med «Channel Z» er uansett også hyggelig, og med det er en god live-CD kommet til i bandets diskografi. Samtidig gjør denne disken det obligatorisk for alle fans å investere i reutgivelsen.

Jan Dahle

Et kosmisk streif inn i kjærlighetsskuret