100.000.000 fans kan ikke ta feil

Til tider kan man undres over hva som gjør ei plate til en storselger, mens andre ganger er det hele svært innlysende. Når det gjelder tidenes mest solgte album, Michael Jacksons «Thriller», snakker vi om nettopp et tilfelle av det innlysende, for pop-verdenen har sjelden sett et mer komplett verk enn dette.

Om du var tenåring i 1983 – eller i en hvilken som helst aldersgruppe, for den del – var det umulig å ignorere Michael Jackson, og med hit på hit bergtok han verden. Nå var ikke akkurat Michael Jackson et nytt navn på stjernehimmelen, for sammen med søskenflokken i The Jackson 5 og The Jacksons hadde Michael gjort suksess siden slutten av sekstitallet.

Noen soloplater hadde også kommet i løpet av syttitallet, men det var med «Off The Wall» i 1979 den Michael Jackson verden virkelig skulle lære seg å kjenne, tok musikalsk form. Brikkene falt endelig på plass her, mye takket være produsent Quincy Jones, som skulle være sterkt delaktig i trilogien som utgjør Michaels aller beste plater, «Off The Wall», «Thriller» og «Bad».

Suksessen hadde altså bygd seg opp gjennom syttitallet, men det fenomenet Michael Jackson skulle bli med slippet av «Thriller» hadde nok ingen forutsett. Mannen, og apparatet rundt ham, viste seg å virkelig vite hvordan en artist av Michaels kaliber skulle markedsføres når verden var på vei inn i MTVs gullalder. Det som den gang var en musikkanal ville riktignok først ikke spille den sorte artistens videoer, men ledelsen måtte etter hvert snu på dette feltet, og da kunne ingenting stoppe Michael Jackson.

De tre mest legendariske singlene fra «Thriller» byr da også alle på ikoniske videoer, som utvilsomt var med på å gjøre dette uslåelige pop-trekløveret av noen perler til udødelige klassikere. Mer om disse låtene senere, men saken er den at «Thriller» også er så mye mer enn denne troikaen.

Ikke mindre enn sju av platas ni låter ble sluppet som singler, og det begynte allerede i forbindelse med albumslippet høsten 1982, i form av duetten «The Girls Is Mine» i felleskap med Paul McCartney. Dette kan sies å ha vært del en av et dobbelt duettsamarbeid, da gutta også gjorde «Say Say Say» på McCartneys «Pipes Of Peace»-album.

«The Girl Is Mine» er en fint produsert ballade, og nettopp den flotte produksjonen er et vesentlig element på «Thriller». Gutta deler vokalen rolig og beherska, mens de diskuterer hvem som fortjener jenta, og resultatet er veldig godt.

Før vi kommer så langt har «Thriller» åpna med den uptempo og funky «Wanna Be Startin’ Somethin'», der bassist Louis Johnson spiller en vesentlig rolle i ei småheftig og fengende låt, som på ypperlig vis sparker i gang albumet. Det blir noe roligere, men ikke mindre groovy, når den Rod Temperton-komponerte «Baby Be Mine» følger. Blåserne får god plass i lydbildet, og igjen er både arrangement og produksjon utrolig smakfullt gjennomført.

Omkring halve plata er skrevet av Jackson selv, mens «Human Nature» er skrevet av John Bettis og Toto-tangentist Steve Porcaro. Innspillinga av denne ypperlige låta – som vi for øvrig har fått høre Toto fremføre under den pågående jubileumsturneen – er gjort av i hovedsak Toto-gutta. Det vil si at trommene trakteres av Jeff Porcaro, mens Steve Lukather står for både gitarer og arrangement. Resultatet er ei neddempa og forsiktig låt, som også gir Jackson en anledning til å legge ned vokalen.

Mannens stemmebruk på plata er uansett veldig typisk Michael Jackson – «Thriller» er vel egentlig der standarden legges for alt Michael Jackson – og når det igjen er tid for litt funky rytmer i «P.Y.T. (Pretty Young Thing)» låter det så umiskjennelig Jackson som det kan gjøre.

«Thriller» avslutter med «The Lady In My Life» som står igjen som den minst bemerkelsesverdige låta på plata, men også dette er en veldig fin ballade. Nå er ikke det å være den svakeste låta på «Thriller» et direkte svakhetstegn heller, for på enhver skive – uansett hvor god den er – må ett spor inneha sisteplassen. Her er det altså «The Lady In My Life», som likevel er en flott avslutning på et suverent album.

Alle ovennevnte spor er glimrende pop, utført av mestre i sitt fag, enten vi snakker om produsenter, musikere, eller vokalister. Mer gjennomført enn «Thriller» blir det bare ikke, og vi har fortsatt ikke tatt for oss de virkelige gullkorna, trioen som står igjen som noen av pop-historiens aller beste låter, og som samtidig er så forskjellige at det alene understreker Michael Jacksons allsidighet innefor genren. La oss se på låtene i den rekkefølgen de ble sluppet som singler.

Etter «The Girl Is Mine» var det «Billie Jean» som virkelig skulle sette Michael Jackson på singelkartet, der Ndugu Chanclers trommer drar låta i gang, før Louis Johnson tilfører groovy bass. Det hele bygger seg opp mot at hovedpersonen kommer inn med fortreffelige vokallinjer, og i dag er det nesten umulig å høre denne godbiten uten å se for seg en Jackson som beveger seg nedover et fortau som lyses opp rute for rute.

Igjen er det hele utrolig gjennomført på arrangements- og produksjonssiden, der synthene legger et flott bakteppe, Dean Parks’ funky gitarer er fornøyelige, og strykerne utfyller lydbildet, mens rytmene smyger seg av gårde. På toppen ligger så Michael, med særegne småhyl. Fullkomment, er ordet som beskriver «Billie Jean».

Jacksons mer rocka sider kom til sin rett i den aldeles glimrende «Beat It» – en formel han skulle gjenta med hell i form av «Dirty Diana» på «Bad» – der Steve Lukather byr på den drivende rytmegitaren, og både daværende og fremtidige Toto-medlemmer ellers står for mye av instrumenteringa. Tangentist Greg Phillinganes skulle for øvrig også ende opp som kapellmester på fremtidige Michael Jackson-turneer.

Igjen er videoen ikonisk – på sin måte gjort enda mer udødelig av «Weird Al» Yankovic i hans «Eat It» – og minst like ikonisk er Eddie Van Halens gitarsolo. Gitarene er i det hele tatt elementet som drar «Beat It» i en helt annen retning enn det resterende materialet på «Thriller», og som også med det er med på å skape variasjonen som gjør skiva gjennomført komplett.

Til slutt har vi platas tittelspor, som på mange måter låner en god del fra Alice Cooper, der det handler om å bygge opp den småmystiske stemninga. Introen er sånn sett ypperlig, før herlige funky rytmer tar over, mens varulvene hyler i bakgrunnen. Bruken av lydeffekter er på det geniale i dette sporet. Samtidig er det så groovy som det kan få blitt, og igjen legges det ypperlige vokallinjer på toppen av denne Rod Temperton-komposisjonen.

Siste del av låta er igjen perfeksjon, men av et helt annet slag, der Vincent Price er hyra inn for å gjøre noe tilsvarende det han gjorde for Alice Coopers «The Black Widow», og resultatet er nærmest overjordisk. Price var en mester på å legge disse litt «skumle» stemmene, og at dette var med på å gjøre låta til noe litt ekstra på ei uovertruffen skive, er udiskutabelt.

Så har vi selvfølgelig også videoen, som satte en ny standard for musikkvideoer, samtidig som NRK mente dette var mer enn det norske folk kunne tåle. Dermed var Michael Jacksons «Thriller»-video nærmest «the holy grail» for de av oss som i 1984 samla på musikkvideoer, uten tilgang til annet enn Krinken.

Albumet «Thriller» var uansett tilgjengelig for alle, solgte uhorvelige mengder, og har fortsatt med det i snart 37 år. Ingen plate kommer heller noen gang til å overgå salget av denne klassikeren, som altså er beviset på at ikke alt som selger er dårlig, slik mange musikksnobber der ute innbiller seg.

Jan Dahle

100.000.000 fans kan ikke ta feil