Dypdykk i katalogen


Toto
Sarpsborg, Kulåsparken
22/6-2019

Toto er et aktivt omreisende musikalsk sirkus, og nesten årlig kan vi oppleve amerikanerne her til lands. I denne omgang var det ikke mindre enn tre konserter på Østlandet som sto på turneplanen, og den siste av disse var lagt til Sarpsborg og Kulåsparken.

Når Toto i løpet av i overkant av to timer skal by på ei musikalsk reise gjennom 40 år, er det en tilnærma reprise av fjorårets Spektrum-konsert vi får, men gutta overrasker innledningsvis. Det er nemlig «Devil’s Tower» – fra fjorårets noe bortgjemte «Old Is New» – som åpner seansen på solid vis. Denne smeller rett over i «Hold The Line», og med det er festen også i gang for den eventuelt litt mer overfladiske fansen som fyller opp amfiet i parken.

Det hele styres av Steve Lukather, som virkelig byr på heftig gitartraktering i kveld, mens vokalist Joseph Williams også er i godform. Man slutter aldri å la seg imponere over at en mann som var helt ute å kjøre vokalmessig for 30 år siden, så til de grader har funnet igjen formen. Når gutta følger på med «Lovers In The Night», byr Steve Porcaro på piano, mens saksofonist Warren Ham tar turen frem på scenekanten for en liten solosnutt.

Det alt i alt åtte mann sterke bandet er upåklagelig, men man savner David Paich, som av helsemessige årsaker har blitt igjen hjemme. På hans plass finner vi Dominique «Xavier» Taplin, som utvilsomt gjør en riktig god jobb når han legger pianosolo i den rytmebaserte «I Will Remember», som også setter trommeslager Shannon Forrest i fokus. «Alone» viser på sin side hvor bra koringer Ham og bassist Shem Von Schroeck tilfører bandet.

Med «English Eyes» løfter Toto det til nye høyder, og det som er interessant med settet bandet har presentert på sin jubileumsturne, er at det ikke er den forventa hitparaden det bys på, men at det derimot graves litt dypere i katalogen. Det betyr at et av de absolutte høydepunktene kommer i form av en småtøff «Lion».

For de som ønsker å høre musikerne briljere er det mengder med muligheter i kveld, og en lang «Jake To The Bone» gir først trommis Forrest og perkusjonist Lenny Castro godt spillerom, mens Taplin får plass til både piano- og synthsolo underveis, samtidig som det naturligvis blir mye Lukather. Sistnevnte beveger seg for øvrig over hele scena, for å spille direkte mot fansen i front.

Tangentist Steve Porcaro har ofte fremstått som en mann som ikke har gjort mye ut av seg, men muligens som et resultat av fraværet til Paich, er eneste gjenlevende Porcaro betydelig mer fremtredende i kveld. I «Rosanna» byr mannen på sin synthsolo, men i det hele tatt er det mange bemerkelsesverdige innslag fra Steve her i Kulåsparken. Nevnte låt byr for øvrig ellers på det nå tradisjonelle jampartiet, der både Taplin og Lukather igjen regjerer.

En storytellers-sekvens gir gutta en anledning til å hente frem noen anekdoter fra bandets historie, samtidig som låtene fremføres i litt nedstrippa versjoner. En småjazza «Georgy Porgy» innleder denne delen av konserten, men samtidig er det nå i dette litt mer nakne uttrykket Lukathers litt slitne stemme blir mest merkbar, der mannen sliter med «I’ll Be Over You».

Williams sliter på sin side ikke, og gjør den Steve Porcaro-komponerte Michael Jackson-klassikeren «Human Nature» til et godt øyeblikk. Når «No Love» plukkes frem fra «Mindfields» byr så Ham på munnspill, før en ypperlig «Stop Loving You» avslutter denne delen av konserten med en mengde akustiske fiffigheter, som igjen understreker hvor usedvanlige dyktige musikere dette orkesteret består av.

En seriøs konsertnedtur følger så i form av Taplins pianosolo, da dette kun blir langdrygt fra tangentvikaren. Heldigvis glemmes sånne festbremser kjapt når gutta følger på med å rocke godt i en glimrende «Girl Goodbye», som igjen setter Lukather i førersetet. I løpet av showet byr mannen på den ene gromsoloen etter den andre, og her og nå kommer en av disse.

Coveren av The Beatles’ «While My Guitar Gently Weeps» er nok et Lukather-øyeblikk, som mannen for øvrig feilaktig introduserer med å si at Toto i kveld spiller låter fra alle sine album. Om ikke alle skiver er representert er det uansett et veldig bredt overblikk over karriera gutta byr på, og dermed inkluderes altså også noe fra «Through The Looking Glass», samtidig som gitaristen avslutter låta med en liten alenestund for å vise en gang for alle hva han duger til på seksstrengeren.

For virkelig å grave ned i de dypeste dyp av katalogen henter Toto så frem «Dune (Desert Theme)», fra nettopp soundtracket til «Dune». Store deler av publikum undres kanskje over hva som foregår nå, men dette er igjen en glimrende anledning for instrumentalistene i Toto til å vise seg frem, mens Williams tar seg en liten pust på bakrommet.

«Make Believe» – fra storselgeren «Toto IV» – er aldeles suveren, der Ham igjen er frempå med saksofonen. Nevnte album byr så på «Africa», der man virkelig merker seg at Paich er fraværende når savnet etter mannens vokal trenger seg frem. Dette løses uansett godt av Taplin og Williams, og allsangen er med det for alvor i gang i parken.

Samtidig blir denne klassikeren Castros store glansnummer, og når han – backa av Forrest – drar i gang med perkusjonssolo understreker han at det faktisk finnes noen få som kan gjøre noe tilsvarende en trommesolo til musikalsk underholdning. Bare det i seg selv er en bragd, der denne typen soloer normalt sett ikke er annet enn en lidelse. Lenny tilfører også mye godt rytmekrydder underveis i konserten.

Kvelden avsluttes med «Home Of The Brave», der Paichs vokal nok en gang savnes, men nå kommer Ham faktisk frem på scenekanten for å synge. Selv om han roter det litt til, fungerer dette i all hovedsak godt. Nevnte låt er også et av bandets karrieremessige høydepunkter, og sånn sett en ypperlig måte å avslutte en glimrende konsert på.

Jan Dahle

Reklamer
Dypdykk i katalogen