Avskjedsfest


Kiss
Norje, Sweden Rock Festival
7/6-2019

19 år etter forrige farvelturne er Kiss nå å ute på sin «End Of The Road»-turne, og bandets form – og da spesielt Paul Stanleys manglende stemme – de siste rundreisene har vist at muligheten til å gå ut med flagget til topps, for lengst har seilt fra kvartetten. Dermed er det med spenning man ser orkesteret nå i 2019.

Paul Stanley, Gene Simmons og Tommy Thayer kommer ned mot scenegulvet på hver sin plattform i det «Detroit Rock City» sparker i gang konserten, og pyroen går av på alle kanter rundt gutta. De nevnte plattformene skal for øvrig – sammen med flere lignende konstruksjoner i scenetaket – fungere som skjermer utover i showet.

Det er ingen tvil om at Kiss her og nå leverer noe av det heftigste bandet har stått for visuelt sett i sin i overkant av 45 år lange karriere. Underholdningsverdien er med andre ord høy, og sånn sett er det enkelt å hygge seg med Kiss i kveld. Flammer og eksplosjoner kombineres med alle de kjente positurene fra trioen i front på scena.

Musikalsk sitter det greit, men det er vanskelig å ikke fundere over stemmen til Stanley. Mannen klarer knapt å snakke mellom låtene, og helt for – unnskyld fremmedordbruken – jævlig låter det når mannen prøver å synge en slags intro til «Cold Gin». Der og da er man utrolig glad for at bandet har valgt å la «Heaven’s On Fire» gå rett over fra «I Love It Loud», og med den unngå det pinlige øyeblikket det ville blitt om Paul skulle forsøke seg på introen til førstnevnte.

Uansett om Paul knapt klarer å prate, så er stemmen bedre enn på mange år når han synger låter som «Say Yeah», «Lick It Up» og «Psycho Circus», så kan hver og en legge hva de vil i det. Tidvis skjærer uansett vokalen ut, og veldig underlig blir det når det høres greit ut i «100.000 Years», helt til det er tid for det tradisjonelle publikumsdeltakelsespartiet, som for øvrig følger Eric Singers trommesolo.

Underveis er det, som så ofte ellers de siste åra, Gene Simmons som bærer showet, der blant andre en seig «War Machine» gjør seg godt. Gledelig er det også at mannens «ulydsolo» og blodspytting følges av «God Of Thunder», men settet er egentlig fullstendig blotta for overraskelser, hvilket er synd. Samtidig henger en middelmådighet som «Calling Dr. Love» stadig med på setlista.

Sånn sett føles det på mange måter som om Kiss går litt på tomgang, og enkelte av Stanleys fraser er for lengst oppbrukt, men så kan man kanskje si at en Kiss-konsert er et ritual, der det kreves at det skal skytes «raketter» under Tommy Thayers gitarsolo, og at Stanley skal fly ut til et podium blant publikum for å gjøre «Love Gun». Når stjernegutten først er der ute følges det for øvrig også på med «I Was Made For Lovin’ You».

«Black Diamond» avslutter hovedsettet, med Singer på vokal, og som første ekstranummer returnerer trommisen for «Beth», men nå sitter han ved pianoet. Det sistnevnte er et nytt innslag i Kiss-sammenheng, og er sånn sett et litt friskt pust. «Crazy Crazy Nights» følger med ballongslipp over området, før ramper, konfetti og gitarknusing tar det visuelle fokuset i festavslutninga «Rock And Roll All Nite».

Med det har også Kiss sagt takk for seg i nabolandet, og om ikke lenge følger to konserter i Norge. Der kan man altså forvente mye god underholdning, 20 i hovedsak klassiske låter, og med det mye moro. Så er det ikke til å komme utenom at dette ikke er Kiss på sitt aller ypperste, og at enkelte elementer lukter litt vondt, men dette til tross hadde undertegnede i overkant av to trivelige timer med bandet denne gangen.

Full festivalrapport kommer i Scream Magazines augustnummer.

Jan Dahle

Avskjedsfest