Alt ved det vante


ZZ Top
Norje, Sweden Rock Festival
7/6-2019

Det er begrensa hvor mye man forventer å bli overraska når 50-årsjubilantene i ZZ Top inntar scena, men man forventer så visst en hyggelig stund. Hyggelig blir det også med synkron gitarsvinging fra Billy Gibbons og Dusty Hill, og en Frank Beard som kjederøyker bak trommene, mens bluesrockens fornøyeligheter bærer det musikalske.

Det er da akkurat dette trioen byr på også i kveld når «Got Me Under Pressure» åpner ballet. De siamesiske tvillingene «Waitin’ For The Bus» og «Jesus Just Left Chicago» opprettholder standarden, mens fansen av åttitallets ZZ Top i løpet av konserten får de opplagte «Gimme All Your Lovin'», «Sharp Dressed Man» og «Legs».

Alt dette er hyggelig, og selv om Billy nok stemmemessig har tapt seg, har han en type stemme som ikke gjør dette til krise. De skjeggete ansiktene gjør for øvrig at gutta ser evigunge – eller eviggamle – ut, og sånn sett er det nesten vanskelig å føle at vi befinner oss i 2019.

Gutta plukker riktignok frem «I Gotsta Get Paid» fra det ferskeste studioalbumet, 2012s «La Futura», men i hovedsak handler dette om klassikere som «Pearl Necklace», «My Head’s In Mississippi» og en ypperlig «Beer Drinkers & Hell Raisers». Hill basser småheftig i «I’m Bad, I’m Nationwide», mens Gibbons understreker at han er en finfin gitarist i Merle Travis-coveren «Sixteen Tons».

Tradisjonen tro dukker «La Grange» og «Tush» opp som ekstranumre, og etter dette føles det litt overflødig med «Jailhouse Rock», men alt i alt har ZZ Top uansett underholdt oss på sedvanlig vis. Hva mer kan vi vel ønske?

Jan Dahle

Alt ved det vante