Def Leppard
Norje, Sweden Rock Festival
6/6-2019

I fjor var Def Leppard på veien med en turne der britene spilte hele det klassiske «Hysteria»-albumet, men dessverre har kvintetten valgt å ikke ta dette showet med til festivalene i sommer. Derimot får vi et sett som gir litt vel stor reprisefølelse, noe som hemmer en ellers veldig god opplevelse.

Det er nettopp «Hysteria» som står i fokus når «Rocket» og «Animal» åpner den i overkant halvannen time lange konserten, og utover i sommerkvelden blir fire singellåter til fra nevnte album plukka frem, men dypere inn i skiva dykkes det ikke. Det dykkes heller ikke videre dypt i bandets resterende katalog, og kun to av kveldens låter er nye på repertoaret siden gutta spilte på samme sted for fire år siden.

En grei «When Love & Hate Collide», og et av kveldens høydepunkter i form av «Man Enough», med sitt herlige bass-groove og røffe gitarer, er tilskuddet til setlista siden sist. Det er dermed ingen tvil om at bandet burde variert betydelig mer, for mengder med låtmateriale av høy kvalitet finnes i diskografien, men samtidig skal det sies at det som blir spilt låter upåklagelig.

Kompet sitter bra, og på toppen av dette tilfører Phil Collen og Vivian Campbell en viss råskap med gitarene, mens Joe Elliotts stemme holder seg overraskende godt. Det er da også klart at med låter som «Let It Go», og ikke minst den suverene «Foolin'», er det noen riktige godbiter i settet.

Totalt meningsløst er det derimot at bandet tviholder på David Essex-coveren «Rock On», og dette er vel den låta som på best vis understreker hvor fastkjørt Def Leppard har blitt når det kommer til å plukke konsertrepertoaret.

Det låter altså uansett helt kanon, og om du ikke har sett Def Leppard en mengde ganger tidligere vil det bandet presenterer i sommer garantert treffe deg godt. «Bringin’ On A Heartbreak» og «Hysteria» – med et lite innslag av David Bowies «Heroes» – er tross alt fortsatt like fenomenale låter som da de ble sluppet tilbake på det glade åttitall.

Problemet, i en egentlig strøken konsert, er altså at reprisefaktoren gjør det vanskelig å la seg rive med. Det hele er veldig trygt musikalsk, samtidig som skjermene skaper en god visuell ramme. Sånn sett byr Def Leppard på et helt ufarlig familieshow, der det handler om å skape godstemning på ei fullsatt slette. Dette gjør da også bandet med suksess.

Med tilbakeblikk til «Pyromania» i form av «Rock Of Ages» og «Photograph» setter Def Leppard punktum for en veldig godt gjennomført seanse, men som samtidig altså kunne vært mye mer spennende om bandet tok andre enn den mer overfladiske fansen med i betraktningene når setlista skulle kokes sammen.

Full festivalrapport kommer i Scream Magazines augustnummer.

Jan Dahle