Det året det var så bratt

Så var tiden inne for årets første seriøse fottur for undertegnede. Etter et par traskinger opp til Røverkollen, og en avbrutt vandring innover i skogen for noen uker siden, lover sola og varmen at i dag er dagen for en vellykka runde i naturskjønne omgivelser, blant bekker og vårblomster.

The Wildhearts’ ferske «Renaissance Men» plukkes som akkompagnement i det døra låses, og turen mot Badedammen forløper uten de helt store hendelsene. Skogen føles tørr nok til at jeg velger et par snarveier, og her snakker vi om faktiske snarveier, men dagen er ung, og turen har nettopp begynt.

Det er ikke mye folk ute i dag, men nede ved Badedammen står det en fluefisker. Om han får noe fluer vites ikke, men han kunne godt overtatt den vepsen jeg måtte krangle med. Mindre kranglete er musikken der The Wildhearts har klart å komme opp med ei god skive, om ikke helt på høyde med de tidligste bravadene.

Oppover langs Steinbruvannet ser jeg plutselig en sti inn til venstre, og siden tankene har begynt å gå i retning av at jeg skal oppsøke Lilloseter – må jo gjøre det før de stenger for sommeren – føles det som om dette kanskje kan være en alternativ rute dit. Stien må jo på et eller annet tidspunkt treffe veien mot Lilloseter, tenker jeg optimistisk. Tørt og fint ser det også ut til å være innover i skogen.

Jo da, et stykke innover er det tørt, men så møter man på både bekker og gjørmehull i stien, som jeg blir mindre og mindre sikker på at fører meg dit jeg vil. Jeg begynner bevisst å dra meg nordover, da det etter hvert må få meg inn på kjente trakter av en grusvei. På veien dit blir stien til tider borte, og jeg føler meg litt på villspor, samtidig som det etter hvert skal vise seg at dette var en snarvei fra nabolaget til helvete. Dette føles med andre ord kjent, og med det kan vi erklære sommeren for offisielt åpna.

The Wildhearts slutter brått, og nytt musikalsk innslag blir det litt mer sommerlige fra Warrant i form av «Cherry Pie». Like etter musikkbyttet finner jeg grusveien, og det viser seg at jeg ikke har kommet særlig langt inn på den. Jeg kom faktisk lengre inn sist jeg var her, da jeg ga opp grunnet fortsatt mye underlag fra vinterens lysløype. Nevnte underlag var hardt og glatt. Det føltes derfor som stor risiko for å gå på ratata, og uten Dizzie Tunes som akkompagnement ble valget å snu.

I dag er det derimot bart, og til tonene av godlåter som «Uncle Tom’s Cabin» og «Blind Faith» tasser jeg innover i skogen. Jeg stopper ved Breidsjøen, vurderer muligheten for å gå rundt denne pytten, men fortsetter på den planlagte ruta mot Lilloseter. Det betyr etter hvert at jeg er på vei oppover bakkene, men jeg kan ikke huske at det var så bratt her i fjor. Har jeg ramla inn i Øystein Sundes univers, og ankommet året det var så bratt?

Litt oppi bakkene har Jani Lane banna fra seg, og Warrant blir bytta ut med Jeff Lynnes «Armchair Theatre». Dette er typisk Lynne, men selv om George Harrison svinger innom, når ikke plata på langt nær opp til «Cloud Nine»-nivå. Trivelig akkompagnement på vei opp mot dagens mål, en kald Solo, er dette uansett.

Oppholdet på Lilloseter blir omtrent så langt som den tiden man trenger for å få i seg nevnte Solo, og siden ingen har tenkt på å sette noen benker i skyggen i år, er det like greit å bare ta beina fatt og begynne på nedturen i varmen.

Jeff Lynne blir erstatta av en annen Jeff noen hundre meter ned i bakken, og denne gangen er det Jeff Wayne og hans «The War Of The Worlds» som gjelder. Det skal vise seg at Waynes nærmest hypnotiserende musikalske temaer, og Richard Burtons fortellerstemme, gjør at man mister fokus på alt rundt seg.

Dermed kunne nok trebeinte krigsmaskiner kommet traskende forbi meg på veien over mot Steinbruvannet, uten at jeg hadde lagt merke til det. Samtidig kan godt elgen Smith ha stått i skogkanten og snøfta til meg, eller bjørnen Brakar – med koordinasjonsproblemer – ha klaska i bakken bak meg på jakt etter et saftig måltid, uten at jeg gjorde notis av det.

Uansett hvor i ørska jeg går, jeg kommer frem til Steinbruvannet, og beveger meg videre ned til Badedammen og opp gjennom skogen mot Romsås. Alt dette uten andre begivenheter enn at jeg møtes av en liten fnokkstorm i det jeg når toppen. Utover det skal det nevnes at kroppen begynner å føles sliten, og at tanken om at dette var en litt vel lang tur å innlede sommersesongen med, fester seg i hjernebarken. Hjemme nå… hvile nå…

Jan Dahle

Reklamer
Det året det var så bratt