Variert norsk rock


Spydeberg Rock Festival
Spydeberg, Teboparken
24/5-2019

Det er duka for et variert rockeprogram når Spydeberg Rock Festival innleder årets lokalbegivenhet i indre Østfold, og her og nå tar vi for oss tre av konsertene denne første av to festivaldager. Det vil si en liten analyse av Valentourettes, Ghost Avenue og TNT.

Kveldens første band på er Valentourettes, og dermed er det klart for det som nå må betraktes som klassisk norsk rock fra i hovedsak Jokke & Valentinerne, med tidvis høy allsangfaktor. Kvartetten innleder med «Tida Er Inne» og «Alt Kan Repareres», og dermed er vi tilbake til «Et Hundeliv» og det herrens år 1987.

Det handler da også mye om Jokkes to første album, den nevnte andreskiva, og debuten «Alt Kan Repareres». Samtidig har gitarist Petter Baarli innledningsvis satt sitt tydelige preg på lydbildet, mens vokalist Tarjei Foshaug gjør en bra jobb når det kommer til å fremføre budskapet.

Trommis Runar «Kula» Johannessen drar seg til tider frem på scenekanten for å oppildne publikum som har valgt å ankomme Teboparken såpass tidlig, og sammen med bassist Petter Pogo sørger han for et hardtslående komp i ei låt som «Spenn». Litt smårufs er det riktignok å spore her og der, men nettopp det er vel bare i Jokkes ånd.

Nå slagerparaden kommer i siste del av konserten understreker Valentourettes at Jokke på sitt mest melodiske virkelig traff godt, og med det er selvfølgelig «Her Kommer Vinteren» et sikkerstikk. «Gutta» – med slidegitar fra Baarli – er nok en vinner, mens det eneste innslaget fra Jokke Med Tourettes-perioden, «Verdiløse Menn», også blir et høydepunkt.

Absolutt på høyden er konserten når den avsluttes med «To Fulle Menn» og «Sola Skinner» – sistnevnte med Egil Hegerberg som ekstravokalist – og da er også allsangfaktoren på sitt høyeste. Det er da også ren feststemning både på scena og blant publikum i sistnevnte låt, og med det er Spydeberg Rock Festival offisielt åpna for i år.

Over i teltet er det et kraftig stilskifte, der Ghost Avenue skal levere en halvtime med tradisjonell metal inspirert av band som Judas Priest, Iron Maiden og Accept. Her er det med andre ord ikke noe revolusjonerende det blir bydd på, men kvintetten gjør sin metal på godt vis, og åpner sterkt med «Impact».

«Alive» følger, der bandet fortsetter å vise hvor røttene ligger, mens «The Ace» løfter det hele litt ekstra igjen. Gitarist Thomas Eljarbø byr samtidig på erketypisk soloarbeid, så Ghost Avenue leverer akkurat det genren krever. Det faller riktignok litt igjennom med den noe banale «Two Drinks», der det viser seg å være litt vanskelig å få publikum med på a kapella-innledningen.

Bandet er for øvrig i den heldige situasjonen at kveldens eneste regnskur er ypperlig tima med deres konsert, hvilket gjør at også den delen av publikum som kanskje ikke hadde planlagt å se festivalens metal-innslag trekker inn og får oppleve Ghost Avenue banke ut blant andre «Craving». Gutta avslutter sitt korte sett med nettopp «Ghost Avenue», og med det er tiden for metal-poseringer, taktfast gitarsvinging, og alt annet metal over for denne gangen.

Når klokka har passert midnatt skal TNT innta Spydeberg for en time med tilbakeblikk på 37 år med norsk, melodiøs hardrock. «As Far As The Eye Can See» er ei klassisk åpning, som går rimelig rett over i «Forever Shine On». Dermed har bandet gjort noen omstokkinger på setlista, men uten å komme med noen overraskende låtvalg.

Det er uansett et godt festivalsett som blir servert, der valget å droppe gitarist Ronni Le Tekrøs lange solospott er blant de gode avgjørelsene. Riktignok utvides «Desperate Night» litt ekstra, men det fungerer bra. Litt rusk her og der er det uansett i guttas fremførelser i kveld, men ikke mer enn at TNT opprettholder trivelighetsfaktoren, og leverer med det fest og moro.

Vokalist Baol Bardot Bulsara viser seg som litt showmann i kveld, der han snurrer rundt på scena, og stadig tar skrittet lengst frem på scenekanten. Mannen virker i det hele tatt som selvsikkerheten selv her og nå, og det veier opp for litt vokalrusk. Kun «Where You Belong» er for øvrig henta fra spanjolens enestes album med TNT så langt.

Dermed er det altså klassikerne dette handler om, og «Downhill Racer» og «Caught Between The Tigers» kommer tidlig i settet. 2000-tallet er representert med «My Religion» og «Invisible Noise», mens den spede begynnelse selvfølgelig presenteres i form av «Harley-Davidson».

Litt krise er det at bandets evne til å beregne tid ikke er god, hvilket gjør at det ikke blir plass til «Seven Seas». Dermed er også «Knights Of The New Thunder» – som det egentlig bør plukkes mye mer fra enn bandet har for vane å gjøre – helt fraværende i kveld, og det er ikke bra.

«Intuition» og «10.000 Lovers (In One)» blir dermed avslutninga på konserten, og dette tar publikum tilbake til åttitallet på en god måte. Med det har TNT også levert musikalsk helt på det jevne, samtidig som bandet har servert en konsert som har vært en morsom opplevelse.

Jan Dahle

Reklamer
Variert norsk rock