Et kortvarig besøk i eventyrland


Paice Ashton Lord «Malice In Wonderland»
e-a-r

Superlaget Ian Paice, Tony Ashton og Jon Lord rakk bare å gi ut ett album, «Malice In Wonderland», som så dagens lys i 1977, da det hele falt fra hverandre før plate nummer to ble fullført. Denne reutgivelsen – første gang utgitt på Purple Records i 2001 – av trioens nå legendariske studioplate inkluderer likevel materiale ment for oppfølgeren, og er sånn sett en nærmest komplett samling av Paice Ashton Lords karriere.

Ian Paice og Jon Lord gikk nærmest direkte fra et oppløst Deep Purple til innspilling av «Malice In Wonderland» med Paice Ashton Lord, som også hadde fått med seg bassist Paul Martinez og gitarist Bernie Marsden. Sistnevnte var snart på vei til Whitesnake, og etter hvert skulle også Lord og Paice bli å finne blant David Coverdales mannskap, men først skulle altså Paice Ashton Lord gjøre sitt.

«Ghost Story» innleder albumet, og man aner funk-inspirasjoner, samtidig som Lord har tatt med seg de da mer moderne synthene han hadde brukt på de par siste Deep Purple-skivene, og dermed ikke kun trakterer Hammond. Tony Ashton har til tider noe litt Phil Lynott-aktig over vokalen, mens lydbildet krydres med blåsere. Dette tilfører et visst soul-preg.

Når «Remember The Good Times» følger finner vi disco-elementer i musikken, og dette kombinert med den tidligere nevnte funken plasserer albumet veldig inn i sin tid. Vi snakker uansett om gode låter, så «Malice In Wonderland» er definitivt ei sterk plate, om enn ikke så rocka som man kanskje skulle forvente fra disse karene. Marsden slipper riktignok til med en god solo, men gitarene er ikke spesielt fremtredende så langt på skiva.

Riktig melodisk blir det når det roes litt ned med «Arabella», der kordamene også er vesentlige i lydbildet. Marsden legger forsiktig rytmegitar, mens pianoet er mer i fokus, og Lord legger litt funky orgel. Saksofonene tar på sin side solospotten. Tøffere låter det derimot i «Silas & Jerome», der det er litt mer utfordrende og teknisk rytmebruk, og et helhetlig mer rocka uttrykk. Nå får også Marsden rive mer fra seg på gitaren.

«Dance With Me Baby» er mye drevet av piano og blåsere, med klare hint mot rock’n roll, så det er absolutt variasjon på albumet. Paice setter så sitt tydelig preg på den rytmebaserte «On The Road Again, Again», der også Marsden og Lord konkurrerer om plassen. Dette resulterer i nok et ypperlig spor, med glimrende instrumentering, og en overraskende trompetsolo. Det er da heller ikke dødpunkter på «Malice In Wonderland».

Litt mindre rett i trynet blir det igjen med «Sneaky Private Lee», og med det er dette også ei plate med god dynamikk. Her finner vi for øvrig en småheftig solo fra Marsden, og fremtredende blåserekke. «I’m Gonna Stop Drinking Again» er på sin side det nærmeste vi kommer en ballade på skiva.

Tittelsporet avslutter «Malice In Wonderland», og her slår Lord seg løs på orgelet i ei relativt energisk låt. Dette er da også en sterk finale på ei veldig god plate. Man kan så lure på hva Paice Ashton Lord kunne utvikla seg til om bandet hadde kommet videre etter debutalbumet. Et visst innblikk får man av å høre bonusmaterialet på denne reutgivelsen, som for øvrig er tilgjengelig både på LP og CD.

Åtte spor fra det som skulle bli plate nummer to er inkludert her, men dette er veldig uferdig, der en cover av James Taylors «Steamroller Blues» er først ut. Her tar Bernie Marsden vokalen, mens flere av spora kun er instrumentale. Samtidig er dette en tidlig råmiks, så det er altså mye som mangler på ferdige versjoner.

«Nasty Clavinet», «Dance Coming» og «Moonburn» fremviser uansett et band som på mange måter ville fortsette i noe det samme sporet som «Malice In Wonderland». Som de vokalløse låtene komposisjonene fremstår som her blir det ekstra god plass til instrumentalistene i bandet, og Marsden får mye mer spillerom enn på debuten. Det er selvfølgelig uansett litt uvisst hvordan et ferdig sluttresultat ville blitt, men interessant lytting er dette definitivt.

«Black And White» er ei roligere låt med Ashton på vokal, men det var altså ikke mye han rakk å legge stemmen på av dette materialet. Rockeren «Goodbye Hello LA» er blant de få, og her får vi oppleve Paice Ashton Lords litt tøffere side, samtidig som blåserne fortsatt er fremtredende. Med det har vi også fått et inntrykk av hvor bandet var på vei, samtidig som denne utgivelsen altså gir oss det fulle bildet av guttas studioarbeid.

Jan Dahle

Reklamer
Et kortvarig besøk i eventyrland