En småsliten slange


Whitesnake «Flesh & Blood»
Frontiers

Dagens Whitesnake-besetning har holdt sammen siden 2015, men «Flesh & Blood» er likevel første studioalbum med gitarist Joel Hoekstra og tangentist Michele Luppi. Når David Coverdale også antyda at greatest hits-turneen i 2016 skulle bli bandets siste, var det mye som tyda på at den aktuelle besetningen aldri skulle skape ny musikk sammen. Slik ble det altså ikke, og nå foreligger dermed Whitesnakes 13. studioalbum.

Gitarene slår deg rett i trynet når «Flesh & Blood» innledes med «Good To See You Again», men det kan faktisk stilles spørsmål med hvor godt det er å stifte bekjentskap med David Coverdale denne gangen. Du møtes av en lydvegg, som understreker at dette er et massivt Whitesnake. Samtidig blir en litt slitsom Coverdale, der stemmeprakten er langt fra hva den en gang var, nærmest overkjørt av bandet.

Hovedproblemet er uansett at «Flesh & Blood» ikke byr på særlig sterkt materiale, og sånn sett er nok savnet etter Doug Aldrich stort. Reb Beach og Joel Hoekstra virker rett og slett ikke å inneha de samme kapasitetene som Aldrich når det gjelder å komme opp med låtmaterialet i fellesskap med Coverdale.

I det hele tatt blir «Flesh & Blood» dermed mye lyd, men uten det helt store innholdet. Det er ikke det at låtene er full katastrofe, men materialet blir veldig anonymt. «Gonna Be Alright» er ikke mer enn ei helt grei låt, mens «Shut Up & Kiss Me» er hakket sterkere. Det føles uansett som om den tilnærma metal-linja Whitesnake har ligget på i en årrekke ikke tjener Coverdales stemme i dag, og tankene om at en retur til det mer bluesa nok hadde kledd mannen bedre dukker stadig opp. Kutt som «Trouble Is Your Middle Name» og «Well I Never» faller da også helt igjennom.

Det fungerer også noe bedre når det roes ned med «When I Think Of You (Color Me Blue)» og «Heart Of Stone». «Hey You (You Make Me Rock)», «Flesh & Blood» og den avsluttende «Sands Of Time» – som befinner seg litt i «Kashmir»-land – har også gode tendenser, men som plata ellers når de ikke helt opp, selv om det er mye bra på gitarsiden. Melodimessig er «Always & Forever» blant de sterkere spora, men lydbildet og Coverdales stemme gjør at heller ikke denne blir det høydepunktet den har potensialet til å bli.

«Get Up» har noen klassiske Whitesnake-elementer innledningsvis, og videre er låta energisk, der den til en viss grad fungerer. Det løses så opp med den akustiske «After All», som igjen viser at Coverdale hadde tjent på å gjøre noe mer neddempa enn det «Flesh & Blood» i hovedsak er. Som en helhet blir albumet uansett ikke mer enn en middelmådighet som nok vil være glemt rimelig kjapt.

Går du for CD/DVD-versjonen av «Flesh & Blood» får du med to ekstra låter. Her er balladen «Can’t Do Right For Doing Wrong» av en kvalitet som gjør at den burde vært på standardversjonen av albumet, og forsvarer sånn sett et innkjøp av deluxe-versjonen. Noen remikser av albumspor ligger for øvrig på DVD-en, i tillegg til en liten dokumentar og to videoversjoner av «Shut Up & Kiss Me».

Jan Dahle

Reklamer
En småsliten slange