Generation X «Generation X (Deluxe Edition)»
Chrysalis

Da Sex Pistols i 1977 slapp «Never Mind The Bollocks» ble verden aldri den samme igjen, og samtidig som Johnny Rotten og hans medskyldige sjokkerte hele den britiske øya, var det et yrende liv i punk-hovedstaden London. The Clash hadde sluppet sitt debutalbum tidligere på året, Siouxsie And The Banshees var på gang, og Generation X – med Billy Idol i front – ga ut sin første singel i nettopp 1977. Sistnevntes debutalbum fulgte året etter, og nå er denne historiske utgivelsen tilgjengelig i deluxe-versjon.

Generation X klarte nok ikke å komme opp med ei like klassisk debutskive som «Never Mind The Bollocks» eller «The Clash», men vi snakker likevel om ei god plate, som viser hvor en fremtidig rockestjerne som Billy Idol har sitt utspring. Mannens etter hvert riktig så dansbare rock er nemlig et godt stykke unna det hissige og ungdommelige som møter lytteren når «From The Heart» innleder «Generation X».

Det blir noe mer melodisk når «One Hundred Punks» følger, og dette er utvilsomt blant bandets mer klassiske låter. Generation X besto på debuten for øvrig av gitarist Derwood Andrews, bassist Tony James – senere Sigue Sigue Sputnik – og trommis Mark Laff, mens låtene er skrevet av Idol og James.

Produksjonen er litt spinkel, men låtmaterialet er ganske godt, samtidig som Andrews’ gitarer er litt småhissige i fremtoninga. «Ready Steady Go» er en skikkelig klassiker, som i likhet med den suverene «Kiss Me Deadly» har blitt plukka frem av Billy også på denne siden av tusenårsskiftet. Dette understreker at vi snakker om låter med lang holdbarhet.

«Kleenex» kombinerer tempo og aggresjon med et melodiøst preg, samtidig som Andrews driver låta fremover med sin riffing. Selv om punk-elementene er tydelige her fremstår også Generation X som mindre opprørske enn The Clash og uregjerlige Sex Pistols, og det politiske budskapet er ikke så fremtredende som hos flere av bandets kolleger på denne tiden.

Med «Day By Day» byr gutta på tempo, mens «The Invisible Man» er et spor med litt lavere intensitet som fokuserer mer på melodibruken. Låtmessig treffer orkesteret godt med platas to siste spor, «Too Personal», og den riktig sterke «Youth Youth Youth», der Andrews får lekt seg litt ekstra. Med det har Generation X levert et godt album, med noen klassiske låter.

Bonusdisken byr først på sju singelspor, der vi får en alternativ innspilling av «Day By Day», men ellers er dette låter som ikke ble sluppet på album på denne tiden. Det åpner med debutsingelen «Your Generation», som absolutt står igjen som en av de sterkere låtene Generation X hadde i sine tidlige dager.

«Wild Youth» er også god, mens b-siden «Wild Dub (Version)» er et remikseksperiment som ikke er helt vellykka. Det punka dukker så opp igjen i «No No No», mens «This Heat» viser en mer moderat og melodiøs side ved Generation X.

De resterende 12 spora er – med unntak av en grei cover av John Lennons «Gimme Some Truth», og den småkaotiske «Rock On Dub» – alternative versjoner og mikser av album- og singellåter. Dette er også tidligere uutgitt materiale, så dermed får samlerne en ekstra god grunn til å gjøre innkjøp av denne utgivelsen. Hovedvekten av dette stoffet er Alan Winstanleys råmikser av en god håndfull albumspor, og her tilføres låtene mer trøkk.

Jan Dahle