Tradisjonsrøtter


Burning Rain «Face The Music»
Frontiers

Gitarist Doug Aldrich og vokalist Keith St. John holder liv i sitt Burning Rain, og med ny rytmeseksjon på laget er gutta ute med bandets fjerde album. Dermed er det, seks år etter forrige plateslipp, klart for mer klassisk tungrock i Burning Rains ånd.

Man kan ane Led Zeppelin-inspirasjoner når Aldrich riffer i gang plata med «Revolution», og her er virkelig gitarene i front, til seriøs glede for alle som liker Doug fra hans bidrag til blant andre Dio og Whitesnake. «Face The Music» er i det hele tatt et heftig gitaralbum, der St. John til tider må ta til takke med ei rolle litt i bakgrunnen.

Det fortsetter litt seigt med «Lorelei», mens tempoet økes i «Nasty Hustle». Det spiller uansett ingen rolle hvor hastighetsmåleren ligger, for dette er Dougs show, og det går nok litt på bekostning av melodiene. Sånn sett snakker vi om ei skive som treffer nettopp gitarfantastene best, selv om også Aldrich roer det ned i en mer luftig «If It’s Love», der han byr på Whitesnake-tendenser i solopartiet.

Det er godt driv i «Midnight Train», og her er heller ikke gitarveggen så rett i trynet som på enkelte andre spor. Dermed kommer også St. John mer til sin rett. Med akustiske gitarer i den bluesa «Shelter» løses det så opp enda litt mer, og igjen aner man noen Led Zeppelin-elementer. «Face The Music» ligger da også forankra i nettopp den blues-baserte hardrocken av typen Whitesnake og Led Zeppelin, noe tittelsporet understreker.

Aldrich og St. John driver godt samspill innledningsvis i «Hit And Run», før hele bandet kommer inn og nok en gang skaper godt driv. Med «Since I’m Loving You» avslutter Burning Rain for denne gang med mer av det samme, altså god rock med røttene solid planta i rocketradisjonen fra syttitallet.

Jan Dahle

Tradisjonsrøtter