Gamle kolleger samla igjen


The End: Machine «The End: Machine»
Frontiers

Om man tar tre tidligere Dokken-medlemmer og tre tidligere Lynch Mob-medlemmer ender man opp med en kvartett – hvem sa vel at tre pluss tre er seks – det er store forventninger til, og som går under navnet The End: Machine. Velkommen til herrene Lynch, Pilson, Brown og Masons nye verden.

Mange hadde kanskje håp om en mer permanent gjenforening av den klassiske Dokken-besetningen etter at gutta gjorde en håndfull konserter i 2016, men slik gikk det ikke. Derimot har bandets instrumentalister altså fått med seg Robert Mason – en i dag udiskutabelt bedre vokalist enn Don Dokken – så The End: Machine må sies å være så nær åttitalls-Dokken det er mulig å komme i dag på personellsiden.

«Leap Of Faith» er en groovy og melodisk innledning av plata, som umiddelbart understreker at dette fungerer. Samtidig byr gitarist George Lynch på forventa briljering, i et lydbilde som godt kan kategoriseres som oppdatert Dokken. Bassist Jeff Pilson får for øvrig godt spillerom i den påfølgende «Hold Me Down», som også viser at bandet satser på melodiske refrenger, noe også «Hard Road» er et godt eksempel på.

«No Game» byr på et dynamisk arrangement, godt groove og bra melodiføring, og blir med det et ypperlig eksempel på hva The End: Machine står for. Vi snakker uansett om ei plate som burde treffe godt hos guttas fans, der et spor som «Ride It» byr på tempo, energi og mer solid gitartraktering fra Lynch.

Tempoet senkes med «Bulletproof», men uten at uttrykket blir pusete av den grunn. Sånn sett opprettholder The End: Machine noe av trøkket også i litt roligere materiale, men når den tas mer ned med akustiske gitarer og rent balladenivå med «Burn The Truth», viser bandet seg fra sin snilleste side. Også power-balladen «Sleepless Voices» fremviser kvartetten fra en følsom og melodiøs side, før Lynch etter hvert tar solokommandoen.

Det svinger godt av «Alive Today», og albumet er i det hele tatt gjennomgående bra, så The End: Machine har i høyeste grad livets rett. Pilsons produksjon er småtøff, uten å gå på bekostning av melodiene, noe «Line Of Division» og den avsluttende «Life Is Love Is Music» er gode eksempler på. Dermed har The End: Machine også klart å leve opp til forventningene.

Jan Dahle

Reklamer
Gamle kolleger samla igjen