Gitar-overkill


Slash Featuring Myles Kennedy And The Conspirators / Altitudes & Attitude
Oslo, Sentrum Scene
27/2-2019
Altitudes & Attitude
Slash Featuring Myles Kennedy And The Conspirators

Når to bassister fra thrashens virkelige storheter slår seg sammen, får du ikke nødvendigvis thrash, men derimot noe i grenseland mellom hardrock og metal. Slik er det i alle fall når Megadeths David Ellefson og Anthrax’ Frank Bello reiser på tur med sitt Altitudes & Attitude, og når gutta ankommer Oslo åpner de ballet med EP-kuttet «Booze And Cigarettes».

Frank synger absolutt godkjent, selv om stemmen hans drukner litt i et ikke helt heldig lydbilde i kveld. Ellers trakterer han rytmegitaren, mens Andy Martongelli står for godt arbeid på solosiden. Både Bello og Ellefson agerer for øvrig frontmenn når det kommer til publikumskommunikasjon, og det fungerer bra.

Det løfter seg litt med «Out Here», og «Late» fremviser melodiske sider. Bandet har likevel ikke veldig sterke låter å by på, noe det ferske albumet understreker. Det gjør seg likevel godt med den instrumentale «Leviathan», og det er greit når det blir mer metal i «Part Of Me». Alt i alt kommer Altitudes & Attitude dermed ok ut av det når de avslutter med relativt høyt tempo i «Get It Out».

Slash Featuring Myles Kennedy And The Conspirators er tilbake på Sentrum Scene med den ferske «Living The Dream» i bagasjen, og gutta åpner med «The Call Of The Wild» fra nevnte skive. Bandet låter godt, og det skal kjapt vise seg at Slash i denne sammenhengen kan by på betydelig mer intensitet og energi enn med sitt andre band.

Sånn sett klarer denne gjengen å holde interessen oppe en stund, til tross for at det i konsertsammenheng skinner godt igjennom at låtmaterialet ofte ikke er sterkt nok. Dermed er det ingen tvil om at vi nå snakker om ei klart svakere setliste enn på tidligere turnéer, siden Guns N’ Roses-materialet nå i all hovedsak glimrer med sitt fravær. Dette er uansett på sin måte greit nok, da tiden vel er inne for Slash til å stå på egne bein.

Det fungerer med «Halo», og det blir riktig bra med «Ghost». Materialet fra «Slash» er da også det klart sterkeste mannen har levert det siste tiåret. Gutta rundt gitaristen gjør for øvrig alt som de skal, og bassist Todd Kerns tilfører nødvendig, og god koring, bak Myles Kennedys sterke vokal.

«Serve You Right» er seriøst groovy, og blir med det et høydepunkt, men samtidig skal også det som utover i konserten utvikler seg til et stort problem, vise seg. Slash har nemlig den mindre geniale ideen å trekke ut flere låter med endeløse soloer.

Før det går fullstendig nedenom og hjem skal en god Kerns synge «We’re All Gonna Die» og «Doctor Alibi», der sistnevnte tilegnes låtas opprinnelige vokalist, Lemmy. Det roes så ned med den relativt sterke «The Great Pretender», der Slash legger flotte gitarlinjer. Med det viser mannen at han kan om han vil, men så er det slutt.

«Wicked Stone» utvides med omkring et kvarters gitarsolo, der bandet står bak Slash og pøser på med et ensformig tempo. På toppen av dette onanerer så hovedpersonen uhemma, uten egentlig å ha noe å tilby etter det første minuttet. Dette blir bare ekstremt traurig. Det hele tipper rett og slett over i ren parodi, og etter dette gjør det vondt i kroppen hver gang mannen legger ut på nye sololøp.

De blir det også mange av der «Nightrain» og «World On Fire» er blant låtene som utvides med ren tortur for øregangene. Når undertegnede har skrevet «Det er nok Slash nå» i notisblokken, er overkjøringa for lengst et faktum.

Da hjelper det lite at «By The Sword», med fine vokal/gitarharmonier innledningsvis, fungerer bra, for Slash ruinerer egenhendig kveldens over to timer lange konsert. Når også låtmaterialet gjerne blir i svakeste laget, hjelper det heller ikke at The Conspirators leverer et solid fundament.

Avslutninga med «Anastasia» er i utgangspunktet god, men igjen trekker resten av bandet seg tilbake på scena for å overlate fronten til Slash. Dermed er han i gang igjen, for å hamre inn et punktum som understreker at dette er gitar-overkill av det (heldigvis) sjeldne.

Jan Dahle

Gitar-overkill