Mangler fortsatt litt


Last In Line «II»
Frontiers

Det opprinnelige Dio-bandet – naturligvis uten sjefen selv – slapp i 2016 et middelmådig album, «Heavy Crown», da trioen returnerte under navnet Last In Line. Rett i forkant av plateslippet døde for øvrig bassist Jimmy Bain. Han ble erstatta av Phil Soussan, med en fortid fra blant annet Ozzy Osbournes band, og nå er denne nye versjonen av Last In Line ute med «II».

«Heavy Crown» falt igjennom på grunn av for svake låter, men det å høre Vivian Campbell returnere til sitt uttrykk fra Dio-tiden var helt klart hyggelig. Spørsmålet er da om Last In Line har fått på plass det manglende elementet når plate nummer to slippes.

Man aner helt klart noe av Dio-uttrykket når «Blackout The Sun» åpner plata, da den tunge riffinga helt klart har paralleller til et album som «The Last In Line». Samtidig merker man seg dessverre at det ikke helt sitter med Andrew Freemans vokallinjer, og dermed er vi tilbake til at det svikter litt melodimessig sett. Det er synd, for mannen har med Devil’s Hand nylig vist at han kan fremføre gode melodier.

Det blir også litt anonymt når «Landslide» følger, og samtidig får ikke Campbell den plassen i lydbildet han burde hatt. Sånn sett har ikke produsent Jeff Pilson fått det optimale ut av dette, men produksjonen er helt grei. Når vi når solopartiet leverer Vivian uansett bra – hvilket han også gjør utover på skiva – så vi snakker ikke på noen måte om at det er krise.

Med «Gods And Tyrants» beveger gutta seg litt vekk fra det forventa Dio-preget, og Campbell legger opp til et snillere sound, frem til tempoet økes, og solopartiet igjen fremviser gitaristen på godt vis. Dermed er det også variasjon, samtidig som gutta altså frigjør seg noe mer fra sin fortid enn på «Heavy Crown», men det er likevel i den Dio-aktige og småtøffe «Sword From The Stone», og i den riffsterke «Love And War» Last In Line er på sitt beste.

Det blir energisk når tempoet økes i «Year Of The Gun», og dette fungerer brukbart, mens den seigere «Give Up The Ghost» ikke utmerker seg nevneverdig. «The Unknown», med balladetendenser, og den kjappe «Electrified», faller så helt igjennom. Last In Line har dermed levert nok et album som ikke helt når opp, men om ikke annet moser Campbell med band gitarkolleger som Jake E. Lee og Kane Roberts, som har gått enda mer på trynet i det siste.

Jan Dahle

Mangler fortsatt litt