Sjøslagets seierherre


Michael Monroe
Et sted til sjøs, Rock The Boat
26/1-2019

Michael Monroe har kommet om bord på Stena Saga, og det kun for å ydmyke resten av Rock The Boats line up. Finnen skal rett og slett gi publikum en ren oppvisning i rock’n roll og showmanship.

Om man tror man har sett energiske frontmenn tidligere, oppdager man at det er en sannhet med modifikasjoner når man opplever Michael Monroe på ei liten scene. Undertegnede har tidligere sett energibunten bruke store utendørsscener i sin fulle høyde, men på Stena Saga er det ingen høyder å utfolde seg i. Monroe finner likevel boltreplass når han allerede i den innledende «Ballad Of The Lower East Side» er halvveis ute i salen.

Finnen har også et band rundt seg som det spruter av, men man glemmer på en måte disse gutta rimelig fort, selv om gitarist Steve Conte ikke er til å kimse av, og Monroes tidlige Hanoi Rocks-kollega Sami Yaffa trakterer bassen. Alt kommer nemlig i skyggen av frontmannen, som gjerne går ned i spagaten, eller er helt oppe i trynet på fansen på første rad. Sannsynligvis ville en gjenoppstått Elvis Presley knapt blitt lagt merke til om han kom hoftevrikkende inn på scena her og nå.

Monroe eier ikke bare scena, men hele fordømte Stena Saga. Han er på alle måter slik han alltid har vært, hvilket også betyr at han byr på sine første saksofontoner i kveldens andre låt, «Trick Of The Wrist». Settet som fremføres for øvrig er i hovedsak plukka fra Michaels soloplater, så de som eventuelt har kommet for å gjenoppleve sin ungdoms Hanoi Rocks er på feil sted.

Det blir uansett tid til en klassiker når «Malibu Beach Nightmare» hentes opp fra skipssekken, men Monroe skal ta det til nye høyder når han følger på med «Old King’s Road», og «’78» sitter også suverent. Energinivået opprettholdes, og Monroe har for lengst funnet ut at skillet mellom nattklubbens sofagrupper er en ypperlig, om litt smal, catwalk. Denne brukes i sin fulle lengde, og innimellom finner denne ultimate rockestjerna også veien ned på gulvet, og bort til fansens bord.

Alice Coopers «Long Way To Go» blir som et lite pusterom å regne, mens «Smoke Screen» roer det noe ned etter hvert, men her skal ingen få hvile lenge, og med Demolition 23s «Nothin’s Alright» er Monroe ute på bordene. «Hammersmith Palais» slår også særdeles godt fra seg mens Michael hopper i sofaene, og når det hele roes ned med «Don’t You Ever Leave Me» føles det nesten nødvendig med en liten pause.

Det er ikke annet enn utrolig at denne 56-åringen har det energinivået han fremviser, og med tanke på hvordan svetten renner forventer man egentlig at båtens mannskap sitter nede på lavere dekk med pumpene gående for fullt mens «Not Fakin’ It» på sin måte fyller dekk sju. Og når det gjelder mannskapet om bord på Stena Saga har neppe bartenderne i enden av lokalet vært i nærheten av å oppleve noe som ligner på utblåsninga til Michael Monroe tidligere.

Creedence Clearwater Revivals «Up Around The Bend» ble i sin tid gjort med hell av Hanoi Rocks, og dette er selvfølgelig en klassiker som fungerer også for Michael på egenhånd, der han igjen finner veien ut i sofaene. Her legger han seg også nedpå et øyeblikk, men tid for å slappe av er det ikke når «Dead, Jail Or Rock’n Roll» avslutter et forrykende hovedsett.

Dessverre velger Monroe å droppe Hanoi Rocks-låtene som står oppført som ekstranumre, og heller i første omgang å opptre som både trommeslager og sanger i Ramones’ «Blitzkrieg Bop». Dette er for så vidt artig nok, men når det følges på med Johnny Thunders’ «I Wanna Be Loved», som jammes over i The Stooges’ «I Feel Alright» mister konserten på en måte momentum, og det blir litt antiklimaks.

Michael Monroes opptreden på Stena Saga vil uansett gå inn i historiebøkene for et energinivå uten sidestykke, en frontmann som har alt som kreves og mye mer, og heftig rock som rocka båten mer enn noen av kulingens bølger utenfor var i stand til å være i nærheten av. Alt dette til tross kom vi alle heldigvis i havn, uten at de profetiske sidene ved «Goin’ Down With The Ship» gikk i oppfyllelse.

For full rapport fra Rock The Boat sjekk ut Scream Magazines marsnummer.

Jan Dahle

Reklamer
Sjøslagets seierherre