Quiet Riot «One Night In Milan»
Frontiers

Kun trommis Frankie Banali er igjen fra den klassiske Quiet Riot-besetningen som i 1983 gjorde furore med «Metal Health», men også gitarist Alex Grossi og bassist Chuck Wright har fartstid fra bandet mens vokalist Kevin DuBrow fortsatt var blant oss. Sånn sett er det kun mannen i front som skiller bandet fra den besetningen undertegnede så i 2007, bare noen måneder før DuBrow døde.

På DuBrows plass finner vi i dag tidligere American Idol-deltaker James Durbin, som nok mangler særpreget til sin forgjenger, men som synger bra. Durbin er en hyperskravler mellom låtene, så som frontmann fungerer han også. Samtidig viderefører han det stripete mikrofonstativet, sannsynligvis som en hyllest til DuBrow. På samme måte er nok det å finne frem en prikkete gitar Grossis måte å hylle Randy Rhoads på.

Halve settet på «One Night In Milan» – som er tilgjengelig som CD/DVD-pakke og Blu-ray – er henta fra suksessplata «Metal Health», og «Run For Cover» innleder den 80 minutter lange konserten. Det låter upolert, men det fungerer ganske bra. Låtmessig løfter gutta seg så med «Slick Black Cadillac», før den første av bandets Slade-covere kommer i form av «Mama Weer All Crazee Now».

Også «Terrified», fra så sent som 1993, gjør seg greit i første del av settet, men det er ingen tvil om at Quiet Riot låtmessig har vært ujevne, og at gutta var på sitt aller beste på nevnte «Metal Health». Der finner vi også bandets hyllest til originalgitarist Randy Rhoads «Thunderbird», og her får vi en fin versjon, med piano fra Alessandro Del Vecchio.

At sistnevnte låt introduseres av Banali forteller en del om at det i dagens Quiet Riot er nettopp han som er stjerna og legenden, og bandet blir helhetlig litt sjelløst. Det låter altså greit nok, men kvartetten klarer ikke å dra frem det lille ekstra. Dermed mangler det noe i låter som «Love’s A Bitch», «Party All Night» og «The Wild And The Young», uten at det på noen måte er dårlig. To kutt fra «Road Rage», fra 2017, fungerer også helt greit, men ikke mer.

Troikaen som avslutter konserten – «Let’s Get Crazy», «Cum On Feel The Noize» og «Metal Health (Bang Your Head)» – er så klassisk Quiet Riot som man kan få, og er man tilstede i konsertsalen er dette garantert fest og moro. Hyggelig er det også i stua, og det tar brukbart av med de to sistnevnte, men altså uten at «One Night In Milan» helhetlig virkelig makter å frembringe godfølelsen.

Jan Dahle