Tre Uriah Heep-livealbum – som også har vært tilgjengelige som DVD-er – er nyutgitt av The Store For Music, og med det går tidsreisa tilbake til første halvdel av 2000-tallet. På denne tiden ble «The Magician’s Birthday Party» etter hvert et årlig innslag, og de gjerne litt spesielle konsertene ble gjort tilgjengelige for fansen.

«Acoustically Driven»

I desember 2000 inntok Uriah Heep Londons Mermaid Theatre for en i hovedsak akustisk konsert, der også kor og strykekvartett bidro. Dette skulle bli riktig flott, der det åpner relativt forsiktig med «Why Did You Go» og et lite country-preg. Orgelet er på plass, men ellers er dette nedstrippa, og når «The Easy Road» følger setter strykerne sitt preg på det hele, sammen med pianoet.

Vi snakker ikke om en konsert som er å betrakte som Uriah Heeps greatest hits, men det er mye flott musikk her. «Echoes In The Dark», med fine elektriske gitarlinjer, og «Come Back To Me», med pedal steel som igjen gir et country-uttrykk, er gode øyeblikk tidlig i konserten. Fungerer relativt bra gjør det også når den da ferskeste studioplata, «Sonic Origami», presenteres med fløyte og «The Golden Palace».

Når det gjelder fløytebruken er det et vesentlig poeng at Jethro Tulls Ian Anderson etter hvert også kommer inn på scena for å bidra på gode versjoner av «Circus» og «Blind Eye». Ellers er «Wonderworld» og «Different World» fra to forskjellige Uriah Heep-verdener, som begge gjør seg bra her.

Mot slutten blir «Lady In Black», som så ofte ellers, et høydepunkt, og en medley bestående av blant andre «The Wizard» og «Circle Of Hands» sitter godt. Dermed har Uriah Heep levert en riktig god akustisk konsert.

«The Magician’s Birthday Party»

Vi beveger oss ett år frem i tid når Uriah Heep inviterer til «The Magician’s Birthday Party», der «Return To Fantasy» er første låt ut. Det låter bra, der bandet nå gjør et relativt standard elektrisk sett. Det blir likevel akustisk, inkludert fløyte, når «Tales» følger, mens «I’ll Keep On Trying» setter orgel og gitarer mer i fokus.

Ken Hensley entrer så scena for «July Morning», og dermed snakker vi om en aldri så liten historisk begivenhet. Dette er glimrende, og småheftig, før det så roes ned med akustiske gitarer innledningsvis i «Paradise/The Spell», og det blir fremtredende koringer når det rocker i siste del. Mer «Demons And Wizards» blir det i form av «Circle Of Hands», og en avsluttende «Easy Livin'».

Før vi kommer så langt blir det både litt tyngde, munterhet – med kazoo – og prog i «The Magician’s Party», og nå har også John Lawton kommet inn. Dermed byr konserten på en historisk gjenforening med to gamle medlemmer, hvilket i seg selv er grunn god nok til å sjekke ut dette opptaket. Gode versjoner av «Free’n Easy» og «Sunrise» er også et pluss.

«Between Two Worlds»

Det er høsten 2004, og Uriah Heep har igjen invitert til bursdagsfest for magikeren, hvilket her resulterer i 13 spor. «Blood Red Roses» åpner et sett bestående av blant andre «Cry Freedom», «If I Had The Time», «Between Two Worlds» og «Only The Young». Igjen låter bandet bra der Mick Box og Phil Lanzon leverer solid på gitar og tangenter.

«When The War Is Over» fremviser et allsangvennlig publikum, og med det god stemning i salen. Når bandet så er fremme ved avslutningstroikaen «Gypsy», «Look At Yourself» – med heftig perkusjonskrydder fra Osibisa – og «July Morning» er Uriah Heep i sitt ess, og nok ei god konsertplate er ved sin slutt.

Jan Dahle