John Corabi
Oslo, Olsen på Bryn
20/1-2019

Litt over fem år har gått siden John Corabi – med en fartstid fra blant andre The Scream, Mötley Crüe, Union og The Dead Daisies – sist gjesta Olsen for en liten viseaften. Når han nå vender tilbake skal det vise seg å bli nok en hyggelig kveld med historier fra et relativt langt rockeliv, og selvfølgelig musikk fra det samme livet.

I løpet av to timer skal John Corabi gi et godt overblikk over sine snart 30 år som rockeartist, og han åpner med Unions glimrende «Love (I Don’t Need It Anymore)». John sitter alene på den lille scena på Olsen, og synger som vanlig veldig bra, samtidig som han viser at han trakterer kassegitaren på godt vis.

Mellom låtene blir det altså mye historiefortelling, der mannen gjerne benytter seg av humor. Introduksjonen til «If I Never Get To Say Goodbye» er derimot av det mer alvorlige slaget, der våpengalskapen som rår i USA er temaet. Dette er også det mest seriøse Corabi blir i kveld, og ellers går det mye i historier fra rockelivet, og dametrøbbel som følger med på lasset.

Det er artig å høre John fortelle om tilblivelsen av The Screams «Let It Scream», og med det historien om produsent Eddie Kramers innflytelse, hvilket leder over i «Father, Mother, Son». Enda mer underholdende blir det når mannen forteller om tiden da Mötley Crüe spilte inn «Mötley Crüe» i Vancouver, og Aerosmith jobba i samme studio.

En østers var visstnok direkte snakkesalig sammenligna med Aerosmith-fan Corabi hver gang han dumpa borti Steven Tyler i studiokomplekset. Det hele ender likevel etter hvert med at en fortsatt starstruck Corabi og Tyler gjør «Seasons Of Wither» i felleskap. Historien er lang og underholdende, og heldigvis er det søndag på Olsen, så publikum er faktisk mer opptatt av å lytte enn å skravle. Dermed fungerer seansen ypperlig.

Med The Dead Daisies’ «Dead And Gone» klarer Corabi å dra i gang publikumskoret, før historien om mannen som ikke ville signere Union fører frem til «Dead». Videre følger noen betraktninger rundt tiden da John ble med i Mötley Crüe, med påfølgende «Misunderstood» og «Loveshine».

Materialet fungerer bra i helt nedstrippa akustisk tapning, der John for øvrig bruker en effekt på vokalen i refrengene som tilfører litt følelse av koringer. Når det er tid for «Hooligan’s Holiday» forlanger Corabi uansett skikkelig vikingkoring fra publikum, og ønsket blir oppfylt.

Når John krydrer med coverlåter klarer han å komme opp med noe overraskende fra David Bowie. En historie om oppveksten med The Beatles og Led Zeppelin, og en far som ikke forsto dette med langt hår, fører frem mot Bowie og faren som så på bildet av den britiske artisten, for så bare å gi opp. Låtvalget er «Lady Stardust».

Mer opplagte lånelåter er The Beatles’ «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)» – med en innledningshistorie full av alternative fakta – og med det settes en forløpig meloditopp, som heves med den påfølgende coveren av Kiss’ «Hard Luck Woman». Låtmessig har ikke Corabi sjanse til å matche disse to, men det skal uansett sies at materialet fra vokalistens egen karriere gjør seg veldig bra i kveld.

The Screams «Never Loved Her Anyway» – som mannen ubeskjedent påstår er tidenes beste kjærlighetslåt – er munter og god, og Unions «Robin’s Song» blir et riktig flott øyeblikk. Sistnevnte presenteres med historien om modellkjæresten som sa takk for seg straks Corabi hadde fått fyken fra Mötley Crüe.

Det hele avsluttes så med The Screams «Man In The Moon», og en liten Mötley Crüe-medley i form av «Driftaway» og «Home Sweet Home». Med sistnevnte blir det naturligvis allsang på Olsen, og konklusjonen er at dette har vært en særdeles trivelig opplevelse.

Jan Dahle