Nøyaktig ett år har gått siden Rock And Roll Dreams sist var Calliphoridae på veggen med TNT. Siden de gang har bandet sluppet «XIII», og gjort noen få konserter. I kveld er bandet så tilbake i Oslo for den nå tradisjonelle januarkonserten, som denne gang finner sted på Vulkan Arena. Dermed plukker undertegnede frem kamera og notisblokk, for å kunne levere del seks av «Tell New Tales».

Jeg finner veien til Vulkan Arena litt før klokka slår 15:00, og da er det meste i rute. Trofast lydmann, Pålen Grenne, gjør seg ved hjelp av husets lydmann kjent med miksebordet, mens gitartekniker Lars Bogen er i ferd med å sette opp Marshall-rekka til Ronni Le Tekrø. Bandets andre faste backline-ansvarlige, Bernt Kåre Wolden, er ute for å parkere bil og henger, hvilket skal vise seg å være en jobb for de orienteringssikre. Mannen ender etter ryktene opp et eller annet sted i nærheten av bygrensa før en egna parkeringsplass blir lokalisert.

Bassist Ove Husemoen tusler på sin side rundt i lokalet, og er mest opptatt av kordamenes plassering på scena. Ove og Pålen skal bruke mye av de neste par timene på å diskutere dette. Som om ikke det er nok skal også størrelsen på bassistens rigg debatteres, og det er ikke til å komme utenom at guttas diskusjon blir god underholdning, mens det ellers skjer lite på Vulkan Arena.

Husemoen har ankommet byen sammen med sjåfør Tekrø – som for øvrig også skal frakte duen tilbake til Toten etter kveldens konsert – men sistnevnte er for øyeblikket på Deluxe Music DLX Oslo for å møte gitarfantaster i butikken. Etter endt seanse der kommer Ronni ruslende, omtrent samtidig som kveldens supportband, Ghost Avenue, kommer drassende med sitt utstyr.

Trommis Diesel Dahl har også ankommet lokalet, og finner fort muligheten til å slå seg ned med sin bærbare EDB-maskin. Denne mannen virker alltid å være opptatt og i farta. Også manager Per Alm har nå kommet på plass, og det samme har Tekrøs gitartekniker i en femtenårsperiode fra 1987 og fremover, Tor Sørnes.

Med Per, Tor og etter hvert Ronni og undertegnede sittende rundt et bord blir det en runde med fortelling av gamle krigshistorier. Rypdal & Tekrø-hendelser er blant det som utveksles, før samtalen går over på det mer seriøse og business-relaterte rundt gitaristens etter hvert omfattende katalog. Stemningen er god, og alle ser ut til å ha en trivelig stund.

Ved 17-tiden er Pålen i gang med linjesjekk, og når vokalist Baol Bardot Bulsara innfinner seg, går han rett på scena for å gjøre sin del av jobben. Spanjolen er godt vinterkledd med svær dunjakke, der han blant annet synger seg gjennom deler av Stings «Englishman In New York», og leker seg litt med noen Freddie Mercury-aktige fraser. Mannen er i form etter litt øving på Toten.

Altmuligmann Petter Stene er også på plass, der han går rundt i den tro at han i kveld bare skal på konsert, og ikke på jobb. Snakk om å leve i en fantasiverden, for sånn går det selvfølgelig ikke da Alm forteller Vulkans ansvarlige at Petter er kontaktmann om Alm selv skulle være utilgjengelig. Uansett, Petter har nok hatt tøffere dager på jobb enn han får i kveld.

Når det er Tekrøs tur til å sjekke at Bogen har fått lyd i øksa er Van Halens «You Really Got Me» blant riffa som plukkes frem, og mens gitaristen holder på med sitt på scena har korist Bente Smaavik – som har entra lokalet sammen med kollega Chelsea Michelle Wold – slått seg ned ved backstage-bordet, der det er tid for flere turnehistorier. Dama byr blant annet på noen gode anekdoter om Bernie Marsden fra Perfect Crime-dagene.

Det har etter hvert blitt funnet plass til koristene på scena bak tangentist Roger Gilton, og når damene også får seg et (kanskje litt vel) lite podium å stå på er alle fornøyde der sangerne blant annet prøver seg litt på «Caught Between The Tigers». Når soundchecken så kommer i gang med hele bandet stilles monitorlyden til en oppdelt gjennomgang av «We’re Gonna Make It».

Videre gjør TNT en gjennomkjøring av «Downhill Racer», før balladen «Sunshine» også prøves ut. Med det er bandets lydprøve unnagjort, og Ghost Avenue kan med det begynne sin rigging. Backstage sitter igjen Alm, Sørnes og undertegnede ved det som nå kan kalles stambordet, og det er tid for mer mimring, der også Pålen svinger innom. Med tanke på persongalleriet rundt bordet føles det for øvrig litt som om det igjen er 1987.

Alm har, etter nærmere 50 år i bransjen, mye å fortelle. Han har for øvrig selv en liten karriere som plateartist bak seg, som bandleder for Per Alm Singers. De beskrev på midten av syttitallet bransjemann Alms fremtidige år på en treffende måte med albumtittelen «Party For Alle Pengene».

Per har historier å fortelle om tiden han jobba med ABBA, og om et ungt Prudence som på sitt første oslobesøk ble innlosjert hos hans mor. Videre er det opplevelser med alt fra Kiss og Rush til storsuksess med Smokie på tidlig nittitall det snakkes om, og selvfølgelig blir det en del mimring rundt TNTs tidvis kaotiske turneer på åttitallet.

Det er som alltid artig å få gjenoppfriska historien rundt TNTs tur til Bodø i 1984, der Diesel valgte, i beste vikingånd, å gå berserkergang på hotellet. Historien kom den gang på trykk i Se Og Hør, som påsto at TNT var på turne under mottoet «rot og fyll». Kanskje var blekka inne på noe, for Per minnes en fersk turneleder som fortvila ringte ham opp midt på natta under turneens villere stunder. Det hjalp nok heller ikke at Stage Dolls var med på turen.

Ghost Avenue går på 21:00 for sine tilmålte 35 minutter, og bandet dra seg gjennom et sett bestående av sju låter innen klassisk metal. Det hele er altså veldig tradisjonelt, og kvintetten kommer godt ut av det.

Samtidig begynner kveldens hovedattraksjon å bli klar til dyst. Sceneklær har kommet på, og Ove og Baol vandrer noe utålmodig rundt backstage. Sistnevnte driver med litt forsiktig stemmeoppvarming, mens bassisten lar seg rive med på et hyl. Stemningen er rimelig avslappa selv når showtime nærmer seg, og Ronni kommer ned trappa fra garderoben ikledd sin hvite drakt, med gitaren på plass.

Orkesteret åpner med «We’re Gonna Make It», og gjør videre i stor del det samme settet denne skribenten så bandet gjøre på Blaker i sommer. Det betyr at «As Far As The Eye Can See» og «Desperate Night» er blant klassikerne tidlig i settet, og at den ferske «Not Feeling Anything» også blåses ut i første del av konserten. De nye låtene fungerer for øvrig bra.

TNT leverer godt, men det er fortsatt litt opp og ned når det gjelder leveransene til Bulsara. På sitt beste er han ypperlig, men så hangler det altså litt her og der. Det er nok ingen tvil om at mannen trenger ei tettere rekke med konserter for virkelig å finne TNT-formen, for at kapasiteten er der er det ingen tvil om. Han gjør da også en god figur som frontmann.

Mye er ved det vante, hvilket blant annet betyr at Ronni har sin soloseanse, og at publikum synger med på «Harley-Davidson». Ellers viser «Where You Belong» seg å være låta som etter konserten sitter fast i undertegnedes hode, hvilket sier en del om hvor sterk denne er. Den har tross alt heftig konkurranse fra blant andre «Seven Seas» – der Ronni først byr på country-versjonen – og en avsluttende «10.000 Lovers (In One)». «Sunshine» blir for øvrig i siste liten droppa fra settet.

Etter endt show er det igjen rolig stemning, der Baol konverserer med koristene, mens resten av gutta har forsvunnet opp i garderoben. Backstage-området fylles etter hvert opp av bandets venner og kjente. Det blir litt småkaotisk, med det resultatet at Stene finner tiden inne for å bli morsk i stemmen, og å be folk trekke ut litt. Med det nærmer også kvelden seg over for denne skribenten, og en kjapp avskjedsrunde avsluttes med en diskusjon med Ove om kveldens konsert, der bassisten står utenfor backstage-inngangen og venter på sin sjåfør.

Jan Dahle